De døde fuglene ligger pent ordnet på rekke og rad. Jeg vet ikke hvorfor de er døde. Kanskje en huskatt har kverket dem, på katters ondskapsfulle, ikke-sultne vis, for moro skyld. Men jeg kjenner ingen som har katt, ikke i flere kilometers omkrets. Vi har i alle fall ingen katt. Adam foretrekker hunder, dyr som jobber og jager og henter, dyr med et lojalt formål.

Det er mer sannsynlig at disse små sangfuglene kreperte av frost og sult. Vinteren har vært lang og hard i Dartmoor. De siste ukene har isen bitt seg fast i det sure jordsmonnet, gnaget på de forvridde trærne, jaget folk inn fra lille Christow til Tavy Cleave, og forvandlet de smale veiene over lyngheiene til skøytebaner.

Tanken vender tilbake på ny, og jeg grøsser mens jeg holder rundt en varm kaffekopp og ser ut av kjøkkenvinduet. Det har vært farlig glatt på veiene en stund nå. Ja, jeg burde ha vært mer påpasselig, men var det egentlig min skyld? Jeg mistet oppmerksomheten et øyeblikk, lot meg distrahere. Og så gikk det galt på den mørke veien forbi Burrator-vannet. Det var bare en liten issvull. Men mer skulle ikke til. I det ene øyeblikket kjørte jeg sakte hjemover i den råkalde desemberskumringen, i det neste satt jeg i en bil ute av styring, fikk en stygg skrens og tråkket forgjeves inn bremsen mens jeg gled fortere og fortere mot vannet som ventet. Det eneste jeg husker, er en merkelig og jagende følelse av uunngåelighet, av at dette hadde vært forutbestemt hele livet mitt, av at jeg brått skulle dø i en alder av trettisju.

Det var forutbestemt at jeg skulle fryse i hjel i det stigende svarte vannet, det var forutbestemt at jeg ikke skulle komme meg ut av de låste bildørene. Det var forutbestemt at den iskalde væsken i lungene skulle drukne mine siste gisp denne kalde, anonyme desemberkvelden i utkanten av lyngheia, der de knoklete vardene og skallete åsene begynner sin nedstigning mot Plymouth.

Men jeg døde ikke.

Til toppen