Eksklusivt møte med Clare Mackintosh  

Clare Mackintosh jobbet i tolv år i politiet før hun i 2011 bestemte seg for å skrive på heltid. Nå er hun en internasjonalt ettertraktet krimforfatter.

Det var en tragisk sak i politiet som inspirerte henne til å skrive gjennombruddsromanen Jeg lar deg gå. I 2017 kom Jeg ser deg, som også ble en stor suksess i mange land. Nå inntar hun bestselgerlistene med La meg være. Krimklubben har vært tett på Clare Mackintosh.

Kan du fortelle leserne våre hva La meg være handler om?

La meg være er en frittstående psykologisk thriller om familiehemmeligheter. Den blir først og fremst fortalt av Anna, en nybakt mor. Faren hennes tok livet sitt for halvannet år siden, moren gjorde det samme et halvt år senere. På ettårsdagen for morens selvmord mottar Anna et kort, der det står skrevet at foreldrene ikke tok livet sitt likevel. Hun ber politiet å gjenåpne saken og finne ut hvem som kan ha drept foreldrene. 

Hvor fikk du ideen til La meg være fra?

En fortelling fra virkeligheten inspirerte meg, men den kan jeg dessverre ikke dele uten å ødelegge spenningen i romanen. Jeg ønsket å se på hva som følger i kjølvannet av selvmord, og hvordan de innerste familiehemmeligheter ofte avsløres i etterkant av personers dødsfall.

Hva er det viktigste du vil leserne skal ta med seg fra La meg være?

Leseglede! Selv om mange alvorlige temaer er sentrale i denne boken – inkludert mental helse og selvmord – skriver jeg først og fremst for å underholde. Jeg håper La meg være gir leserne noen pirrende overraskelser, og noen timer – gjerne dager – med en deilig virkelighetsflukt.

I boken forteller du ut fra to ulike karakterer, Anna og Murray. Hvorfor det?

Som leser elsker jeg bøker fortalt fra ulike synsvinkler, og det er naturlig nok slike bøker jeg selv ønsker å skrive. Jeg liker måten det påvirker tempo i fortellingen på, det å bli revet bort fra en storyline og kastet inn i en annen, som kanskje går i helt annet tempo. Men mest av alt er det interessant å betrakte hvor forskjellig folk reagerer på samme situasjon. I denne boken er det faktisk tre fortellere: Anna, Murray (en pensjonert politimann som tar opp igjen Annas sak) og en tredje forteller som presenteres på en relativt tvetydig måte.

Du er kjent for smarte handlingsmønstre. Samtidig elsker leserne karakterene dine?

Å planlegge plot er gøy, jeg elsker å jobbe frem smarte vendepunkter i bøkene mine, men det er karakterene som kan gjøre fortellingen troverdig. Jeg bruker ekstremt mye tid på å tenke på hvem karakterene mine er, hvilke valg de gjør og hvorfor, og unngår at de gjør ting kun for at det skal passe til fortellingen. Min favoritt i La meg være er Murray, som trakk seg tilbake fra politiyrket for ti år siden, og jobber som frivillig på frontdesken på Annas lokale politistasjon. Han har vært gift med Sarah i 40 år, som har borderline personlighetsforstyrrelse og er lange perioder på sykehus. De har et uvanlig utfordrende samliv, og jeg ble glad i begge etter hvert som fortellingen ble til.

Hvor mange språk er bøkene dine oversatt til? I hvor mange land?

Jeg har dessverre ikke helt oversikt, og det er jo ille, men jeg tror bøkene er solgt til 35 ulike land, og det er jo helt fantastisk!

Hvilke planer har du fremover?

De er enkle, jeg skal skrive ferdig min neste roman. Jeg er omtrent halvveis, men er fortsatt veldig langt fra å kunne dele hva det egentlig handler om!

Clare Mackintosh er intervjuet av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Det var ikke slik jeg hadde lyst til å dø. Det var ikke slik jeg hadde tenkt meg det.
Når jeg forestilte meg mitt eget dødsfall, så jeg for meg et mørkt rom. Soverommet vårt. Jeg hadde puter i ryggen, og et glass vann ble løftet til leppene mine, fordi hendene var for svake til å holde det. Smertene ble døyvet med morfin. De besøkende listet seg inn på rad og rekke for å ta farvel – du var rød i øynene, men stoisk – og jeg lyttet til de vennlige ordene deres.
Etter hvert sov jeg mer enn jeg var våken, og en morgen våknet jeg ikke i det hele tatt.
Jeg spøkte ofte med at jeg gjerne ville bli gjenfødt som hund.
Det viser seg at man ikke har særlig med valgmuligheter.
Man tar det man får, enten det passer eller ikke. En kvinne som ligner en selv. Eldre, styggere. Det er det eller ingenting.
Det føles underlig å være her uten deg.
Tjueseks år var vi sammen. Vi var gift nesten like lenge. I gode og onde dager. Du hadde på deg dress, og jeg hadde en kjole med empireliv for å skjule den fem måneder gamle klumpen. Et nytt liv sammen.
Og nå er jeg alene. Jeg er ensom. Redd. Jeg er ute på dypt vann, i skyggen av et liv jeg en gang levde til fulle.
Ingenting ble som jeg hadde tenkt.
Og nå er jeg her.
Selvmord? Tro om igjen.
Beskjeden er ikke undertegnet. Anna kommer ikke til å skjønne hvem den er fra.
Men jeg vet det. I et helt år har jeg ventet på at dette skulle skje, mens jeg narret meg selv til å tro at stillhet var det samme som trygghet.
Det stemmer ikke.
Jeg kan se for meg den forhåpningsfulle minen til Anna. Nå tror hun at hun skal få svar på spørsmålene som har holdt henne våken om natten. Jeg kjenner datteren vår. Hun kan ikke få seg til å tro at du eller jeg ville hoppe frivillig fra den klippen.
Hun har rett.
Med smertefull klarhet ser jeg hva som kommer til å skje videre. Anna kommer til å oppsøke politiet. Hun kommer til å kreve etterforskning. Hun kommer til å kjempe for sannheten, for hun vet ikke at sannheten bare er et skalkeskjul for enda flere løgner. Og enda større fare.
Selvmord? Tro om igjen.
Man tar ikke skade av det man ikke vet. Jeg må hindre at Anna går til politiet. Jeg må hindre henne i å finne ut sannheten om det som skjedde, før hun kommer til skade.
Jeg trodde jeg var ferdig med det gamle livet mitt den dagen jeg kjørte til Beachy Head, men jeg tok visst feil.
Jeg må sette en stopper for dette.
Jeg må dra ned igjen

Til toppen