Krigens storm (Innbundet)

Forfatter:

Gunnar Nyquist (Oversetter)

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2010
Antall sider: 720
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: The Storm of War
Oversatt av: Nyquist, Gunnar
ISBN/EAN: 9788202276669
Omtale Krigens storm

Kunne Hitler ha vunnet krigen?

Denne krigen, sa Adolf Hitler i en tale i Riksdagen i 1942, er en av de grunnleggende konfliktene som varsler om et nytt årtusen som vil ryste verden. Det hadde han absolutt rett i. Hitlers tusenårsrike gikk derimot til grunne knappe tre år senere. Kunne det ha gått annerledes?

HOVEDBOKEN PRESENTERT AV STEFFEN SØRUM

Den største krigen
Da lyden av bombene stilnet, hadde den andre verdenskrig vart i 2 174 dager, kostet 1.5 billioner dollar og mer enn 50 millioner menneskeliv. Dødstapene tilsvarte ufattelige 23 000 liv hver dag, seks menneskeskjebner hvert minutt. Ingen krig hadde vært så total og så industriell i sin dødelighet som krigen som brøt ut bare 21 år etter krigen som skulle bli den siste.  Ingen andre kriger har generert så mange bøker som 2. verdenskrig. Etter de siste årenes store bestselgere fra forfattere som Norman Davies, Max Hastings og Antony Beevor kan man spørre seg om Andrew Roberts Krigens storm tilfører nye nytt? Der Beevor og Hastings går i detalj på spesifikke hendelser som D-dagen, nederlaget i Berlin i 1945, eller sluttkampene, klarer faktisk Roberts å berette hele historien i et oversiktelig og spennende epos. I Krigens storm spør Roberts: Var det allerede gitt at Tyskland og Japan måtte knele for en industriell overlegen motstander? Var det en ujevn kamp hvor nazistisk og japansk fanatisme bare forlenget lidelsene der kampene fikk en bitter avslutning i henholdsvis dommedagslignende kamper i Berlin og med de ikke mindre skremmende bombene i Hiroshima og Nagasaki. Ville andre hendelser og valg ha gitt et helt annet bilde?


Feilskjær før første stavtak
Hitlers antageligvis største svakhet lå i hans utålmodighet. Blunderne som utålmodigheten resulterte i, ble det etter hvert mange av, og de fikk avgjørende konsekvenser allerede før et eneste skudd var løsnet.
1. april 1939 stilte Storbritannia som garantist for Polen. En krig mot Storbritannia ville medføre alvorlige utfordringer for den tyske strategien. En krig mot britene ville kreve et prioritert ubåtprogram. Målet ville være å sulte ut de allierte og utmatte dem fra å føre en langvarig krig. Men da tyske tropper rullet over grensene til Polen, hadde storadmiral Dönitz verken tilstrekkelig med ubåter eller avansert nok teknologi til å utføre den uinnskrenkede ubåtkrigen som ville ha fått britene i kne. Ved å få de allierte til å erklære Tyskland krig, fire år tidligere enn det som var skissert for Wehrmacht, Luftwaffe og Kriegsmarine, kom Tyskland skjevt ut. Hadde Hitler startet krigen med like mange ubåter som han hadde da den sluttet (463 ubåter), ville en isolering av de britiske øyer med stor sannsynlighet fungert. Britene måtte nødvendigvis ha jobbet for en våpenhvile fremfor invasjonsplaner av Normandie i 1943. Hadde Hitler hatt tålmodighet til å vente, ville en lengre opprustning også ha levert ny teknologi som Luftwaffes Messerschmitt Me-262. Dette fremtidspregede jetflyet ville ha slått ut de amerikanske Mustang-jagerne og endret luftkrigen over Tyskland. V-rakettprogrammet ble også skrinlagt etter at Polen var slått, videre utvikling ble sett på som unødvendig. Det var ikke før 1943 at Speer fikk overtalt Der Führer til å få fart på programmet, men da altså for lite og for seint. Den industrielle forutsetningen var derfor ikke til stede for å gjøre det arbeidet som krevdes av den tyske våpenmakten.


Kardinalfeilene
24.mai 1940 står Ewald von Kleists panserarmé utenfor den franske byen Dunkerque. Britenes ekspedisjonskorps (BEF) er fanget, og Kleist skal sette inn nådestøtet. Da skjer det noe overraskende. Noe historikere fremdeles undres over. Hitler kommanderer Kleist til å stoppe. Dette gir de allierte et pusterom på 48 timer. Perimeterne styrkes og det settes i gang en storstilt redningsaksjon for å bringe BEF over kanalen. Hitler selv mente i ettertid at han ville unngå å påføre panserarmeen unødvendige tap, og heller la Luftwaffe knekke britene. Guderian og Kleist må vantro gå med på ordren, som etter all sannsynlighet reddet britene, slik at de kunne fortsette motstanden. 
Etter at Polen var slått i øst, avtalen med Stalin inngått og Frankrike okkupert, hadde Hitler bare britene å konsentrere seg om. Likevel klarte ikke ”blitsen” (luftangrepet mot de britiske øyer) å slå ut verken britenes kampvilje eller flyvåpen.  Hermann Göring, som ledet Luftwaffe, nevnes ofte når skjebnesvangre valg omtales. Han mislyktes i å utslette de allierte da de flyktet fra Dunkerque, og han tapte luftkrigen over de britiske øyer. Som nær venn av Der Führer ble ikke Göring degradert eller flyttet til en mindre viktig post på grunn av nederlagene. Det skulle bli enda verre. Göring klarte ikke å forhindre bombeangrepene på tysk industri og sivilbefolkning, som startet i 1940. Da Paulus 6. armé var omringet ved Stalingrad, lovet Göring at Luftwaffe skulle holde dem operative med nødvendige forsyninger med opptil 550 tonn per dag. En helt vill antagelse. Det ville ha forutsatt at Luftwaffe hadde 225 transportfly av typen Junkers JU-52 i drift hver dag. I realiteten var det knapt 80 fly av den typen i området. Paulus trengte 750 tonn forsyninger hver dag. Göring lovte 550, knappe 100 tonn ble levert. En kvart million mann var fanget i en håpløs situasjon. At Hitler ikke så, eller kunne innrømme, den tidligere luftheltens inkompetanse, var i stor grad med på å koste ham krigen. 

En tabbe i rødt
Winston Churchill gikk ikke av veien for å hevde at den russiske suksessen på slagmarken lå i Hitlers egne strategier. Sovjets problemer med finnene under vinterkrigen tolket Hitler som at den røde armé var svak. Han kalkulerte ikke inn at ekstremvær, tusen sjøer og skog og dårlig infrastruktur i kampsonen var viktige faktorer. Da Hitler iverksatte operasjon Barbarossa, hadde han heller ikke forutsett nødvendigheten av vinterklær. Argumentasjonen har vært at Wehrmacht mente krigen ville være over på fire måneder. Altså fra 22. juni til 22. oktober. I oktober ville uansett gjørmen for lengst ha frosset og snøen ville ligge som et hvitt teppe over de russiske stepper.  Barbarossa ville forbli skjebnepunktet.
Ikke bare startet offensiven mot øst før britene var slått i vest, eller Nordafrika var sikret. Hitlers kamp mot Sovjetunionen var så hemmelig at selv ikke hans allierte ble informert. Til alt hell for de allierte var samarbeidsviljen hos aksemaktene så å si fraværende.  Den japanske utenriksministeren ble avsatt i juli 1941 fordi han ønsket å gå til krig mot russerne. Hadde japanerne angrepet russerne fra øst, i koordinasjon med Hitlers operasjoner, ville utfallet med stor sannsynlighet blitt et helt annet. Men Hitler hadde ikke engang tatt seg bryet med å informere eller innlemme sine allierte i planene. 
At Hitler ikke varslet om sitt forestående angrep, var ikke en unik hendelse hos aksemaktene. Mussolini holdt kortene tett til brystet da han angrep Hellas, og det samme gjorde Hitler da panserarmeene hans invaderte Jugoslavia. Japan nevnte heller ingenting om sitt forestående angrep på Pearl Harbour. Hvorfor Hitler erklærte krig mot USA etter japanernes angrep, er også gjenstand for diskusjon. Dette var en krigserklæring tyskerne ikke var tvungne til gjennom sine allianser. Derimot ga Hitler Roosevelt muligheten til å fokusere på innsats mot tyskerne først. Seks måneder etter angrepet på Stalins Russland, var nazistene i en fatal tofrontskrig mot de største økonomiske blokkene i verden.

Til toppen