Teologi i loven
I 1840-årene ble konventikkelplakaten opphevd. I hundre år hadde den lagt lokk på folkelig religionsutøvelse, gjennom sitt forbud mot religiøse forsamlinger uten sogneprestens tillatelse. På samme tid fikk vi også en ny dissenterlov som ga rett til fri trosutøvelse for kristne utenfor statskirken. Som en vårløsning fulgte dette i kjølvannet av en haugianerbevegelse som presset seg fram lik en urkraft i et samfunn hvor en gold og karrig embetskirke hadde hindret mange i å leve ut sine religiøse og åndelige behov. 1800-tallet ble en tid for de religiøse vekkelser, for en åndelig folkereisning. Men også for ville vekster. I dette landskapet var det mange som ble kallet til å rydde nye veier til saligheten og den rette tro. De vandret frimodig på haugianismens sideveier, i en flora av syner og åpenbaringer, tungetale og ekstase, undere og mirakler. Noen mistet både retning og realitetssans. I Sør-Aurdal skulle dette vise seg fra sin mest bisarre side ved Ole Olssøn Sørflatens brunstige bygdevekkelse som ga begrepet religiøs reisning et ytterst konkret og potent innhold.

Et Naturens afskyeligt Phænomen
De hadde vært gift i noen uker da hun for første gang trakk buksene av mannen. Det skjedde mens han sov ut rusen, intetanende om hva som foregikk. Hva den nybakte hustruen ventet seg, kan vi saktens forestille oss. Men det som åpenbarte seg, var noe ganske annet. For ektemannen var kvinne!

Dette var hva Anne Kristine senere fortalte til sognepresten, etter å ha holdt tett om sin fryktelige oppdagelse i mer enn to år. Og sognepresten, Hr. Mørch, denne Herrens tjener og moralens vokter i Hurum prestegjeld, reagerte med den største bestyrtelse og indignasjon. Med dirrende hånd grep han pennen for å meddele sin biskop dette «Naturens afskyelige Phænomen» som hadde inntruffet i hans menighet; en gruoppvekkende tildragelse som satte Hurum på linje med forfallets Roma, utbrodert av apostelen Paulus i et annet brev mange hundreår tidligere. Oppskaket av sakens alvor og sin underordnedes teologiske utlegninger sendte biskopen saken til stiftamtmannen i Akershus, som i sin tur ekspederte den videre til amtmann Fjeldsted i Buskerud. Saken var nå plassert i byråkratiets trygge grep, og amtmannen hadde ordre om å iversksette de tiltak han fant nødvendig «paa Justitiens Veigne». I lovens og anstendighetens navn skulle uhyrligheten stanses!
Straks amtmannen fikk saken i hende, gav han ordre om at ektemannen skulle arresteres, føres til Drammen og forhøres. Men, la han til med hevet pekefinger, dette var en sak «af de sjeldne» og forberedelsene til arrestasjonen måtte skje under den strengeste diskresjon, slik at den mistenkte ikke ante uråd og stakk sin vei! Også den ulykksalige hustru skulle bringes med for nærmere forklaring, men ikke som fange, for hun var jo et uskyldig offer, bedratt og ydmyket av en svindler!
Først av alt måtte det bringes på det rene om det ufattelige virkelig var sant. Da måtte det fagfolk til. «Chirurgus» ved 1ste Akershusiske Infanteriregiment, Christian Friderich Staib, samt fogden, lensmannen og to rettsvitner foretok en medisinsk eksaminasjon av den arresterte, og etter inngående besiktigelse kunne de fem herrene storøyd fastslå at den bedratte hustru hadde rett. Det fantes ingen tvil. «Ektemannen» var så avgjort av kvinnekjønnet, «ein vollkommenes Frauenzimmer» med alle kjønnslige attributter!

Dette fant sted våren 1784. Hvordan så man den gang på en slik sak? Var det begått et lovbrudd, en forbrytelse? Var det en synd mot Vårherre? Hva foretok myndighetene seg med den slags? Men aller først: Hva hadde egentlig skjedd?
Hendelsen vakte både oppsikt og bestyrtelse, og presten og naturvitenskapsmannen Hans Strøm beskrev det hele i ukemagasinet Samleren noen år senere. Myteomspunnet har historien levd videre på folkemunne. Originalkildene forteller oss hva som egentlig skjedde. La oss begynne med begynnelsen.

Til toppen