| Forfatter: | Michel Houellebecq |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2011 |
| Antall sider: | 336 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | La carte et le territoire |
| Oversatt av: | Lundbo, Thomas |
| ISBN/EAN: | 9788202348960 |
Jed Martin er kunstner i Frankrike på 2010-tallet, og oppnår stor suksess med sine avbildninger av menneskeskapte objekter: skruer, muttere, Michelin-kart. Særlig bildene av Michelin-kart vekker oppsikt, under soloutstillingen ved navn «Kartet er mer interessant enn terrenget». En respektert og lukrativ kunstner som Jed Martin trenger en respektert og lukrativ forfatter til å skrive katalogteksten til den etterlengtede separatutstillingen. Forfatterens navn? Michel Houellebecq. Han lever et isolert liv, først i Irland, senere tilbake i Frankrike, hvor han drikker seg full, forspiser seg på spekemat og vanskjøtter hagen. Et slags vennskap utvikler seg mellom de to, begge skikkelser som holder verden et stykke på avstand.
Postkort og penger
En stund har Jed en kjæreste, vakre, russiske Olga. Der Jed i begynnelsen av karrieren sponses av Michelin i det skjulte – han er jo tross alt kunstner, ikke reklamemann – har Olga en fast, offisiell stilling for selskapet, og sammen reiser de Frankrike rundt og besøker hoteller og slott på landsbygda. Det Frankrike de besøker er like pent og overflatisk som et postkort, en striglet og polert turistattraksjon, servert de besøkende som rotekte fransk sjarm.
Når Jed maler et bilde av Bill Gates og Steve Jobs, og Steve Jobs betaler en og en halv million euro for det, har kunsten vendt tilbake til hoffmalernes tid: De rike og mektige betaler klekkelig for smigrende portretter, denne gangen malt av en hipp, ung kunstner helt ute på avantgardens spydspiss.
Forfall
Det er ikke et optimistisk portrett Houellebecq tegner opp, verken av kunsten, Frankrike eller vestlig sivilisasjon generelt. Romanen er skrevet fra et perspektiv et godt stykke frem i tid, hvor 2010-tallet kan skildres med historikerens usentimentale blikk. Kunsten er oppslukt av kapitalen, og den beste kunstneren er den som får mest penger for bildene sine. Frankrike er redusert til et forvokst Eurodisney, hvor ingenting lenger produseres, men hvor bemidlete turister valfarter for å boltre seg. Vesten er en dekadent sivilisasjon i sine siste dager, hvor billige flybilletter og fancy hoteller distraherer samfunnets ivrige konsumenter fra den indre forråtnelsen. Når romanens tredje del plutselig og uten forvarsel introduserer et grotesk mordmysterium – hvor offeret er ingen ringere enn Michel Houellebecq – er det et sjokk som sprenger gjennom den utstudert avbalanserte overflaten, en undergravende sabotasjehandling som like fullt følger tekstens foruroligende logikk.
Priser og debatt
Med Kartet og terrenget vant Michel Houellebecq den prestisjetunge Goncourt-prisen, og det blir stadig tydeligere at Michel Houellebecq er blant Europas aller viktigste forfattere. Romanen har skapt hissig debatt, som bøkene hans ofte gjør. Han er ikke en forfatter man koser seg med, akkurat. Humoren er mørk, menneskesynet mørkere. Kartet og terrenget er likevel en bok å glede seg over. Det er en roman som provoserer, som maner til kritisk ettertanke, som tar samtidens kultur, språk og ideer på kornet med en snikskytters presisjon.
| Kartet og terrenget | |||
| Bokmål | Ebok | 2015 | |
| Kartet og terrenget | |||
| Bokmål | Heftet | 2015 | |
| Kartet og terrenget | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2019 | |
Jed snublet i en barnevogn og klarte bare så vidt å ta seg imot i metalldetektorportalen, før han gikk noen skritt tilbake og fant sin plass i køen igjen. Bortsett fra ham var det bare barnefamilier her, alle med to eller tre barn. En lyslugget guttunge på rundt fire sto og sutret foran ham, han ville ha noe ingen skjønte hva var, så kastet han seg skrikende ned på gulvet og dirret av raseri; moren utvekslet et utmattet blikk med mannen sin, som forsøkte å dra opp det sta krapylet. Det er umulig å skrive romaner, hadde Houellebecq sagt til ham dagen før, av samme grunn som det er umulig å leve: Det er på grunn av alle besværlighetene som hoper seg opp. Og alle teorier om frihet, fra Gide til Sartre, er bare moralforakt uttrykt av ansvarsløse ungkarer. Sånne som meg, hadde han lagt til, før han gikk løs på den tredje flaska med chilensk vin.
Det var ikke plassbilletter på turen, og under ombordstigningen prøvde han å følge etter en gruppe ungdommer, men han ble holdt tilbake ved flytrappen – håndbagasjen hans var for stor, han måtte gi den til kabinpersonalet – og han havnet like ved den trange midtgangen, ved siden av en fem år gammel jente som satt urolig på setet og maste om godteri hele tiden, og med en overvektig kvinne med matt hår og en baby på fanget på den andre siden. Babyen begynte å skrike like etter at flyet lettet; en halvtime senere måtte hun skifte bleie på den.
Da han kom ut av Beauvais-Tillé-flyplassen stanset han, satte fra seg reisevesken og pustet rolig for å komme til hektene igjen. Familiene med barnevogner og unger tøt inn i flybussen til Porte Maillot. Like ved siden av sto et lite hvitt kjøretøy med store glassvinduer, som hadde påtrykt logoen til Beauvaisis Kommunes Offentlige Transport. Jed gikk bort og spurte seg for: Det var skyttelbussen til Beauvais, kunne sjåføren fortelle; turen kostet to euro. Han kjøpte en billett; han var den eneste passasjeren.
«Skal jeg sette deg av på stasjonen?» spurte han litt senere.
«Nei, i sentrum.»
Sjåføren kikket overrasket på ham; nærheten til flyplassen hadde tydeligvis få ringvirkninger for turismen i Beauvais. Imidlertid hadde man som i de aller fleste franske byer tatt seg bryet med å anlegge noen gågater i sentrum, komplettert med kulturhistoriske informasjonstavler. De første tegnene på menneskelig nærvær i Beauvais kunne dateres til 65 000 år før vår tid. Som festningsleir for romerne fikk byen navnet Caesaromagus, senere Bellovacum, før den ble ødelagt i år 275 under barbarenes invasjoner.
Stedet lå på et knutepunkt for flere viktige handelsveier og var omgitt av rike kornåkre. 1000-tallet ble en betydelig blomstringsperiode, det var da Beauvais’ tekstilhåndverkstradisjoner utviklet seg – stoffer fra Beauvais ble eksportert helt til Bysants. Det var i 1225 biskop grev Milon av Nanteuil begynte byggingen av St. Peters-katedralen (tre stjerner i Michelin, verdt en reise) som selv om den aldri ble fullført, inneholder de høyeste gotiske takhvelvene i Europa. Nedgangstidene, som også rammet tekstilindustrien, begynte fra slutten av 1700-tallet; egentlig hadde de aldri tatt slutt, og Jed hadde ingen problemer med å få et rom på hotell Kyriad. Han var sikker på at han var den eneste gjesten helt til han skulle spise middag. Idet han skulle sette tennene i kalvefrikasseen sin – det var dagens rett – kom det inn en enslig japaner i trettiårene som kikket seg forskrekket rundt og satte seg ved nabobordet.
Kelnerens anbefaling av kalvefrikassé gjorde japaneren engstelig; han valgte det trygge og landet på en entrecôte, som han fikk servert noen minutter senere, og pirket dystert og ubesluttsomt i med gaffelen. Jed fryktet at han skulle prøve å innlede en samtale, og det var akkurat det han gjorde, på engelsk, etter å ha suttet litt på noen pommes frites. Den stakkars mannen var ansatt i Komatsu, et maskinfirma som hadde klart å få installert sine siste generasjons tekstilautomater i den siste ullvarefabrikken som fremdeles var i virksomhet i departementet. Maskinens programmeringsenhet var gått i stykker, og han var kommet for å forsøke å reparere den. På så lange reiser hadde firmaet tidligere sendt tre eller fire teknikere, i det minste to; men budsjettrestriksjonene var blitt forferdelige, og nå var han helt alene, i Beauvais, sammen med en rasende kunde og en maskin med en defekt programmeringsenhet.
Ja, han satt virkelig fint i det, samtykket Jed. Men kunne han ikke i det minste få hjelp på telefon? «Time difference…» sa japaneren nedstemt. Klokka ett om natten kunne han kanskje få tak i noen, når kontoret i Japan åpnet; men fram til den tid var han helt alene, og han hadde ikke engang japansk kabel-tv på hotellrommet. Han satt en stund og betraktet biffkniven, som om han vurderte en improvisert seppuku, så bestemte han seg for å gå løs på entrecôten.
