-Vanskelig å studere psyken hans

I over 30 år har den forferdelige historien om Malmö-kannibalen nektet å gi slipp på henne. Nå har forfatter og regissør Alexandra-Therese Keining skrevet en krimroman basert på hendelsen, -til tider så skremmende at hun knapt klarte å fullføre skrivingen.

"Da fingrene mine endelig lukket seg rundt det varme hjertet, ble det svart foran øynene mine"...

Det er en så grotesk kriminell handling at du nesten ikke vil tro at det er sant. Men i 1980 ble den såkalte Malmö-kannibalen dømt til rettspsykiatrisk behandling etter at han drepte, lemlestet og deretter også spiste deler av kjæresten sin.

Forfatter og regissør Alexandra-Therese Keining var da bare et barn, men da filmen Nattsvermeren kom tidlig på 90-tallet, ble historien brakt tilbake til livet. Hadde Sverige hatt sin egen kannibal, akkurat som Hannibal Lecter?

Resultatet av disse tankene ble for Keining krimromanen Kannibalen. Boken  beskrives som en suggestiv spenningsroman om menneskets mest skremmende mørke. Blant annet får vi følge Carl Bengtson (som er navnet på Kannibalen i krimromanen)  via hans fiktive dagbok.

-Det var en stor utfordring å prøve å forstå hvordan man kan gjøre noe så forferdelig,  og om det  finnes noe menneskelig midt i det umenneskelige, sier Alexandra-Therese Keining.

-Flere ganger måtte jeg slutte å skrive for å samle meg. Å prøve å gå inn i psyken hans var utrolig vanskelig, nettopp fordi jeg vet at det er en sann historie. Det var umulig å ikke tenke på ofrene.

Tror du det finnes medfødt ondskap?

- Kanskje det er opp til leserne å tolke, men det er et veldig interessant spørsmål. Det var tydelig at Malmö-kannibalen hadde sadistiske tendenser. Men nei, jeg tror ikke at ondskap er medfødt.

-For meg er han et individ med stor forståelse for sitt indre mørke, noe han prøver å håndtere på forskjellige måter.

Utdrag fra intervju i svenske Icakuriren

Til toppen

… Jeg ble omtalt som et blodtørstig monster. Jeg var tjuefem år gammel.
Alt dette er svært uklart for meg. Det eneste jeg vet sikkert, er at jeg ble dømt til denne straffen. Man mente at jeg utgjorde en fare for meg selv og allmenheten. Derfor ble jeg låst inne her, og man kastet nøkkelen til cellen.
Jeg bebreider ingen for det som ble gjort mot meg.
Men nå er jeg i mange år blitt tvangsbehandlet i et fengsel uten gitter, og jeg utgjør ikke lenger en fare for noen. Verden utenfor cellen min er fremmed for meg. Ingen der ute har grunn til å frykte meg. Jeg har ingen familie lenger, ingen venner, ingen bekjente. Men jeg ønsker å få en sjanse til å skape meg en tilværelse utenfor disse hvite veggene, vekk fra disse lange korridorene. Før det er for sent. Jeg ønsker å kunne trekke frisk luft når jeg selv føler for det. Jeg vil leve i den frihet som alle mennesker har rett til. Jeg ønsker ikke å plage noen. Alt jeg vil er å studere språk i stillhet.
En eneste sjanse, det er alt jeg ber om.
En gang i livet mitt gikk jeg feil vei og kom uforvarende inn i mørket.
Nå kan jeg bare gå rett frem.
Med vennlig hilsen
Carl Bengtson, Avd. 57, St. Clemens psykiatriske klinikk, Höör

"Et blodtørstig monster."
Julia Backman fnyser av ordvalget og legger mappen i den grønne tøyvesken, som har vært med henne siden studietiden. Hun har prøvd å bruke andre vesker, men hun klarer bare ikke å gi slipp på den. Tøyet er for lengst blitt slitt i kantene, og enkelte av silketrådene har løsnet i de vakkert broderte initialene hennes. Innerst inne er hun litt overrasket, litt skuffet, over at han ikke nevnte navnet hennes. Hun tar av seg lesebrillene og gnir seg i de trøtte øynene. Forstår han ikke at han aldri ville ha fått permisjon uten henne?
Han sitter i en av fluktstolene i hagen da hun kommer ut. Hodet hviler mot puten, og solen skinner på den furede pannen. Pasientene hennes får være i klinikkens hage to timer hver dag, under tilsyn, eller inne i et av fellesrommene.
"Carl?"
Det rykker i Carl Bengtsons øyenlokk. Langsomt kommer de uklare øynene til syne. Hun venter et øyeblikk og lar ham våkne fra luren til lyden av stemmen hennes.
Julia Backman står midt i solskinnet, som omhyller henne med et sakralt lys. Han har fortalt henne at han av og til mangler ord. Det er ingen lyder eller bokstaver igjen der det en gang i tiden var et rikt ordforråd. Det er forståelig, med tanke på den tunge medisineringen. Og i dag virker han enda trøttere enn vanlig.
Hun legger hodet på skakke og flytter seg litt. "Jeg skygger visst for solen."
Carl vender ansiktet mot lyset igjen.
"Gratulerer. Du har fått innvilget permisjon. Fremover kommer du til å bo i en permisjonsleilighet et par dager i uken, sammen med et team med pleiere … Det er gode nyheter, eller hva?"

Til toppen