Strammer grepet

Etter 31 år med Varg Veum opplever Gunnar Staalesen en ny vår for privatdetektiven sin etter filmatiseringene. Men selv har han foreløpig bare kommet til 1997.

Av Pål Andreassen

      – Det er helt klart at filmene har gitt Varg Veum-figuren et oppsving. Noe av de fine med dem er at de tross alt er frie bearbeidelser av bøkene. Dermed står romanene fortsatt på egne ben, og jeg håper og tror at de fortsatt holder mål, sier en småbeskjeden Gunnar Staalesen.
Han har nettopp lansert sin fjortende roman – Kalde hjerter – om privatdetektiven med kontoradresse Strandkaien 2, Bergen. På den samme adressen vil det i høst bli avduket en statue av hans romanhelt. Og den kommer ikke til å ligne på Trond Espen Seim.
      – Jeg har mitt helt eget bilde av Varg, og har vært med på å formidle mine inntrykk av ham til kunstneren. Jeg har ikke noen problemer med at Varg spilles av Seim, som er i 30-årene, mens min Varg er i 50-årene. Jeg vet jo hvordan han egentlig ser ut, smiler Staalesen.

Leker med sjangeren
Gunnar Staalesen gjorde et helt bevisst valg på slutten av 70-tallet, da den første boken om Varg Veum dukket opp. Selv om han mottok Rivertonprisen for sin debutroman om politibetjentene Dumbo og Maskefjes – Rygg i rand, to i spann i 1975, var det den klassiske privatdetektivsjangeren som lå hans hjerte nærmest. 
      – Det var egentlig litt kjedelig å skrive politiromaner. Dessuten mener jeg fortsatt at Raymond Chandlers romaner om privatetterforskeren Philip Marlowe er det beste som noensinne er skrevet av krim. Men fra starten av var det veldig viktig for meg å gi Veum en troverdig bakgrunn. Mens de fleste amerikanske privatdetektiver gjerne har en fortid i politiet, tenkte jeg at en bergensk privatdetektiv kunne ha en bakgrunn i barnevernet. Noe som gjerne gjør at han har et visst innblikk i det som foregår både ute på gata og i kriminelle miljøer, avslører Staalesen og legger til at han gjerne fremstiller Veum med et lite skråblikk til sine amerikanske krimhelter. Spesielt i dialogen.
       – Det har kanskje blitt noen færre blondiner på kontoret hans med årene, og akevittmengden er nok også redusert noe. Men det gir en veldig god følelse for en krimforfatter å komme opp med klassiske åpningslinjer som ”Det satt en død mann på venteværelset mitt” og ”Jeg fikk en telefon fra fortiden”, ler Staalesen.  

Troverdig bakgrunn
Ikke overraskende er det igjen barnevernet, eller rettere sagt dets fravær, som danner et slags bakteppe i hans nye roman hvor utgangspunktet er forsvinningen av en ung prostituert kvinne. Men det skal selvsagt vise seg at det bare er en prolog til videre avsløringer om en verden de fleste av oss lukker øynene for.
– Utgangspunktet for Kalde hjerter er en sak jeg leste om i avisene omtrent ti år tilbake. Siden har jeg hatt den i bakhodet, og ville lage noe på den. Denne boken handler mye om barns oppvekst og familiebakgrunn, og alle voksne normale mennesker vil jo at barn skal ha det godt, selv om det ikke alltid blir sånn. Jeg tror jeg har gitt Veum en troverdig bakgrunn, og bordet fanger. Man må bare ta det videre, og hvis man fortsetter å trykke på noen av de rette knappene, så får man også engasjerte lesere, mener den 60 år gamle forfatteren som avslører at han allerede har tre helt klare ideer til nye Varg Veum-romaner liggende i bakhodet.
– Det går jo gjerne to år mellom hver Veum-roman, og 2009 blir nok et hvileår for meg og Varg. Men jeg har heldigvis aldri opplevd noen skrivesperre, innrømmer bergenseren som selv for lengst har mistet oversikten over hvor mange bøker han har skrevet.

Til toppen