Pip vandrer over plenen, forbi restene etter festen, vimpler som flagrer dystert i trærne, søppelsekker i hauger, klare til å bli fjernet neste morgen, stabler med sammenlagte klappstoler og demonterte partytelt stablet under trærne. Hun kan se lyset fra hageleiligheten til familien Howes skinne herfra, tom nå etter en heldagsfest, den festen som hun og moren hadde vært på tidligere, der moren hadde drukket altfor mye vin og vært nødt til å unnskylde seg, så vidt i stand til å gå i en rett linje.

Så roper hun ut og tar seg til brystet da en skikkelse dukker opp ved siden av henne. Det er Max, den fotballgale einstøingen i nabolaget. Han er bare ni, tre år yngre enn henne. Hun kan ikke fatte at han er her ute fremdeles, og vandrer rundt alene på denne tiden av døgnet. Som alltid bærer han på sin elskede fotball og klemmer den tett inntil magen. Han ser på Pip, og øynene er store og sjokkerte. Det ser ut som om han skal til å si noe, men det kommer ingen ord ut. Da snur han og løper nedover åsen, mot lysene.
Pip stirrer etter ham der han løper, med en følelse av at noe er galt.

«Grace!» roper hun. «Grace!»

Det er et eller annet på åskammen, en merkelig form som stikker opp fra hekken som omgir rosehagen. Hun går mot den.

«Grace!» roper hun igjen. «Grace!»

Da hun kommer nærmere, ser hun at det er en fot. Hun holder pusten dypt inne i kroppen og runder engstelig hjørnet. Foten er festet til en person. Pip lar lysstrålen fra mobiltelefonen gli over skikkelsen: en jente, delvis avkledd. Shortsen er trukket ned til knærne, og den blomstrete singleten er løftet opp over de små, nakne brystene. Håret ligger spredt rundt henne. Ansiktet er en blodig masse.

Pip synker ned på knærne. «Nei,» mumler hun, «nei. Nei. Nei. Nei.» Hun trekker ned Graces singlet. Så løper hun nedover åsen, løper og løper, mot de varme, trygge lysene i leiligheten til familien Howes, mot voksne, mens hjertet dunker hardt i brystet.

Til toppen