Jenta under byen (Heftet)

Forfatter:

Henning Kolstad (Oversetter)

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2019
Antall sider: 352
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: Flickan under gatan
Oversatt av: Kolstad, Henning
ISBN/EAN: 9788202644031
Omtale Jenta under byen

Det er vinter og bitende kaldt. Førstebetjent Ewert Grens har 32 uløste saker på pulten, da en død kvinne blir funnet i kjellergangene under et av Stockholms sykehus.

Ewert Grens og hans team tvinges ned i tunnelene under gatene på jakt etter en morder. Her under byen oppdager de at mennesker lever sine hverdagsliv i en underjordisk verden ingen visste om.

Til toppen

Andre utgaver

Jenta under byen
Bokmål Ebok 2017
Utdrag

«Det verste er ikke å være hjemmefra.
Det er at ingen leter etter en.»
Micaela, 16 år,
Aspsås ungdomshjem

Sven Sundkvist hadde vært tidlig ute; det var mindre trafikk på motorveien enn det pleide på mandagsmorgener. Enten det nå skyldtes glatt føre eller det bare var en slik dag, hadde turen fra Gustavsberg gått fort. Han hadde til og med rukket en ekstra frokost på kafeen som var litt for dyr, men som åpnet tidlig og lå rett overfor politihusets store inngang. To smørbrød senere holdt det på å lysne. Dagen var kommet, men ennå ikke begynt, da han betalte og takket en eldre mann han antok var kafeens innehaver, gikk over Bergsgatan og nærmet seg arbeidsplassen. En liten trapp, en tung ytterdør, og så var det passavdelingens venterom, som han måtte passere for å komme til den første av stockholmspolitiets korridorer.

Han åpnet. Han så seg rundt. Han sto helt stille. Sven Sundkvist innså at han hadde gått rett inn i noe han aldri før hadde sett.

Et par av dem lå rett på gulvet, andre satt urørlig på trebenkene han alltid hadde syntes virket unødig harde. De fleste sto bare der og lente seg mot veggene, redde, fraværende.

Han telte dem. Han visste ikke hvorfor, det var bare noe han gjorde rent mekanisk, kanskje for å få tid til å skjønne hva det var han så.

Førtitre barn.

Alle i identiske kjeledresser, blå og gule, med firkantede felt sydd kant i kant.

De var ikke svenske. Det var i grunnen det eneste han kunne tenke. Og den underlige stillheten. Han hadde en sønn selv, Jonas, ti år, og han visste at barn, de hørtes. Men disse sa ingenting. De lo ikke, gråt ikke. De var helt stille. Selv de yngste, de som satt på fanget til noen av de eldre barna.

Sven Sundkvist pustet langsomt.

Det luktet slik det pleide, det var litt for kaldt, slik det alltid var om vinteren, og i taket like ved kaffeautomaten blinket to lysrør som noen burde skiftet for lenge siden, og som antakelig tenkte å blinke en lang stund til.

Det virket så vanlig. Men det han hadde sett, det som fantes rundt ham, det var liksom uvirkelig.

Førtitre nervøse, redde barn som manglet omsorg.

Til toppen