Døden - den store læremesteren

«Jeg håper at møtene med døden som du nå får tilgang til, kan hjelpe deg å leve livet ditt fullt ut.»

Av Kari Kahrs

I Jeg skulle ha sagt jeg elsker deg formidler Audun Myskja tanker og erfaringer fra tolv personer ved livets slutt. Legen er ikke upåvirket av det han er blitt fortalt; deres sterke historier har satt dype og varige avtrykk i hans eget liv. Vi treffer mennesker som forteller åpent og nært om hvordan det oppleves å vite at livet på jorden snart skal ta slutt, og om de følelsene og erfaringene de gjennomlever, erfaring og viten som kan inspirere oss alle til å prioritere riktigere og ta kloke valg i vårt eget liv.

Et gjennomgående trekk hos dem vi møter, er evnen når døden er nær til å ta frem det livet har lært dem og se det store bildet - som Jeanette, som ikke fikk oppfylt sin sykepleierdrøm: «Jeg trodde på mine drømmer, og det gikk galt. Jeg tok en beslutning om ikke å lytte til det beste i meg selv. Men så hadde jeg jo likevel en drivkraft. Jeg begynte å bruke den til å ordne opp for andre, i stedet for å lytte. (…) Jeg beveget meg utover i stedet for innover. Jeg ble geskjeftig, skulle ordne opp i andres liv fordi mitt eget liv var blitt uviktig.»

Dødens budskap
Legen Audun Myskja har gjort seg bemerket på området liv, død og bevissthet i mange år. Hans store interesse for og kunnskap om det som ligger i grenselandet for vår viten, har ført til at mennesker har fortalt ham sine historier. De har delt opplevelser og betraktninger, ikke bare innenfor helsevesenets rammer, men også i sosial sammenheng. Han har hørt beretninger om møter med døden som har formet mennesker for livet, og han har sett hvor sterkt livets avslutning preger dem som står igjen etter et dødsfall. Det har gitt ham kunnskap om hvor stor betydning håndteringen av døden har for enkeltmennesket, for familien og vennekretsen. Om du er tjue eller åtti år spiller liten rolle, sier Myskja, døden har et budskap til oss alle: Hva er det som egentlig betyr noe for oss? Han mener at døden gir et perspektiv til livet som vi trenger, nå mer enn noen gang, i et samfunn der mange mister kraft og retningssans i den overfloden av informasjon og stimuli vi lever i.

I Jeg skulle ha sagt jeg elsker deg blir vi godt kjent med de menneskene som modig har stilt opp med sine innerste tanker og følelser i en vanskelig stund, og vi får vite mye om det som skjer i grenselandet mellom liv og død, og om den betydningen det har for oss som lever. Det er medmenneskelige møter som Myskja sier har vært like viktige for ham selv som for dem han har møtt. Han sier selv at arbeidet med boka har satt lys på spørsmål som alltid har opptatt ham: Hva former livet vårt? Hva driver oss i de valgene vi gjør?

Han mener at vi er blitt en kultur som skyver bort døden. Vi dyrker det unge, friske og velfungerende. Men døden kan ramme når som helst. Derfor er hvert øyeblikk en mulighet til oppvåkning. Hver dag er en sjanse til å se, til å åpne øyne og ører og lytte, til å stille spørsmål. Hva bruker vi tiden vår til? Hva betyr noe for oss? Hva vil vi skal stå igjen etter oss?

Leve videre etter tap
Myskja har også snakket med mange som har mistet sine nærmeste, og han har sett at tapet lever videre lik et vitnesbyrd om hvor uerstattelig avdøde var. Han mener allikevel at sorg og tap kan virke foredlende og føre til ny vekst. De menneskene han har møtt som har lyktes best i å bearbeide store tap, har brukt energien i savnet og sorgen til å videreføre drivkraften til den personen de savner.

Mennesker har forskjellige måter å bearbeide sorg på. Noen trenger å snakke om det som har skjedd, andre trenger å ta det inn i stillhet. Den ene trenger å gå lange turer, en annen vil slå sorgen ut mot en sandsekk. Uansett, sier Myskja, er det viktig å godta de vanskelige følelsene fullt ut. Da skaper vi et fristed for endring. Enkelte vil helst skyve ubehaget bort, men når vi undertrykker vanskelige følelser, setter de seg fast i kropp og sinn. Hvis følelsene derimot blir favnet, får de et rom å være i der vi kan oppleve dem, observere dem. Da blir vi ikke lenger styrt av det vi har opplevd. Da kan vi selv velge våre reaksjoner.

Anger og forsoning
Kanskje har vi en forestilling om at anger er det som kommer sterkest frem ved livets slutt. Er det ikke naturlig å angre på at man ikke har vært tro mot seg selv, på at man har vært mer opptatt av hva andre ville tro og mene enn av hva man selv synes er riktig? At man har arbeidet for mye og har satt inn kreftene sine i noe som til syvende og sist viste seg å ha liten betydning, at man ikke har holdt god nok kontakt med mennesker som står en nær, at man ikke har tatt godt nok vare på øyeblikkene og i større grad har fulgt det som gir glede og påfyll?

Myskja har spurt døende direkte om det er noe de angrer på, om det er noe de skulle ønske de hadde gjort annerledes. Det er det selvsagt, men både personene i boken og andre pasienter han har møtt i deres siste fase av livet, har først og fremst gitt uttrykk for en forsoning med det livet de har levd. Flere av dem har levd med alvorlig sykdom og store plager gjennom lang tid. Mange vokste opp og levde i til dels trange kår. Flere hadde opplevd store tap og vanskeligheter. Allikevel ga de uttrykk for en avklaret sinnsstemning, som Lillian: «Det viktigste med alt jeg har vært igjennom, er at jeg har lært å tilgi. Ikke bare si ‘unnskyld!’ og være lettvint ferdig med det. Å tilgi er en større bølge, som vokser. Til slutt kan den favne hele livet, slik at hvert øyeblikk blir en tilgivelse. Du og jeg har gjort en jobb sammen. (…) Noe har sluppet taket i meg. (…) Når døden kommer, er jeg klar.» Kanskje er forsoningen med det livet som har vært, dødens største gave til oss, reflekterer Myskja.

Det viktige og det trivielle
Personlig foretar Myskja en grovsortering av opplevelser som er vanskelige eller ubehagelige: glemt om femti år/ikke glemt om femti år. Havner opplevelsen i sekken "glemt om femti år", har møter med døende mang en gang hjulpet ham med å få riktig perspektiv på hendelsen. Med "Ikke glemt om femti år" er det noe ganske annet. I denne sekken havner det som er verdt å ta vare på, det som står igjen når livet nærmer seg slutten. Og det er et faktum for oss alle at vi lever på lånt tid, livet kan være over før vi aner det. Hva ville vi ha brukt tiden til dersom denne dagen var vår siste? En fellesnevner for de mange som Myskja har snakket med i dødens forgård, er nettopp hvordan det uvesentlige skjæres bort. Interessen for kjendiser og aksjekurser blir borte. Det som står igjen, er de nære relasjonene.

Med Jeg skulle ha sagt jeg elsker deg viser Myskja oss bølgene som sprer seg lik ringer i vann ut fra møter med døden. Hans erfaring er at disse møtene påvirker oss mer enn vi er klar over. Nær fire tiårs arbeid med døden og døende har lært ham at et mer bevisst forhold til det jordiske livets avslutning kan vise oss hva som betyr noe, og hva som er verdt å ta vare på. For Myskja er døden den store læremesteren: «Møtet med den fjerner oss ikke fra livet. Døden kan lære oss å leve sannere og skjelne mellom det som betyr noe, og det som er trivielt.»