| Forfatter: | Sissel-Jo Gazan |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2026 |
| Antall sider: | 423 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | I en dråbe |
| Oversatt av: | Melli, Aleksander |
| ISBN/EAN: | 9788202871932 |
| Kategori: | Nordisk krim og Psykologisk krim |
Gazan vever sammen en episk familieodysse med krim, sosialrealisme og spenning. En historie om å gå sine egne veier, bryte med omverdenens forventninger og finne hjem.
Tung skyldfølelse
Mia, som er 17 år, bærer på en tung skyldfølelse. Hun er overbevist om at moren ikke har forsvunnet frivillig. Finn, morens ektemann, tror hun har dratt fordi hun har funnet ut at han har vært utro, så han er litt tilbakeholden med å ringe politiet for raskt. Når så Merethe blir funnet drept, retter politiet raskt oppmerksomheten mot Finn – i de aller fleste tilfeller, som vi vet, er det ektefellen som er skyldig, og Finn lyver tydeligvis om hva han gjorde den natten Merethe forsvant. Men datteren Mia er overbevist om hans uskyld.
Kriminell underverden
Mia bestemmer seg for å finne sannheten selv. Hun dykker inn i familiens mørke hemmeligheter, blir trukket inn i Næstveds kriminelle underverden, og må konfrontere både fortidens traumer og nåtidens farer.
Samtidig finnes det en gjeng i Næstved, en person kalt 'Kongen av Næstved'. Han er en utpresser som manipulerer og truer unge for å få dem inn i nettet sitt som blant annet dreier seg om vold og narkotikahandel.
Superegenskap
Mia Jinju Thiel-Jensen er hovedpersonen vi følger i historien. Og hun er definitivt en spennende bekjent. Hun er adoptert fra Korea, hun er modig, har rettferdighetssans, er intelligent og ikke minst har hun en superhukommelse. Hun har en fremragende evne til å gjenkjenne ansikter og huske navn på personer hun bare har møtt ganske perifert. Dette fenomenet kalles 'eidetistisk hyperthymesi'.
Tre forløp
I en dråpe har tre tidsforløp. 1984 er året da moren forsvinner. I 1989 uteksamineres Mia fra politiskolen, og hennes store drøm er å jobbe i drapsavdelingen. Og til slutt hopper historien til 2001, da Mia i sitt politiarbeid blir involvert i en brannstiftelse som trekker tråder til en korrupt adopsjonsverden. Mia Jinju er jo selv adoptert fra Korea, og kom til Danmark da hun var 9 måneder gammel. Hun begynner å lure på sin egen adopsjon, ettersom hun husker fragmenter fra tiden i Korea som ikke stemmer med det som blir fortalt.
«Godt, underholdende romanarbeid, utrygghetsskapende spenning og fargerike karakterer.» Berlingske Tidende
«Spennende ... velskrevet.» Politiken
«Solid skrudd sammen hele veien.» Jyllands-Posten
«En veldig spennende og annerledes krimfortelling.» Findals Krimiside
| I en dråpe | |||
| Bokmål | Ebok | 2026 | |
I en dråpe er den første boken i en frittstående en ny trilogi av danske Sissel-Jo Gazan. Gazan har en helt spesiell bakgrunn som forfatter, hun er utdannet biolog og romanen tar for seg både egenartede og spesielle genetisk avvik og viser en dyp og sikker kunnskap.
Sissel-Jo Gazan ble født i 1973 i Aarhus i Danmark.
Som femåring dro hun ut på seiltur med moren i Middelhavet, og på denne nesten tre år lange reisen ble hennes kjærlighet til skriving vekket. Først med hjelp fra moren, deretter på egenhånd, beskrev hun det hun så og opplevde: til sjøs med flokker av delfiner, i forlatte appelsinhager og blant lokalbefolkningen som bodde i havnebyene. Skildringene ble sendt hjem til familie og venner i Danmark som brev og historier. Siden har skriving vært forfatterens primære måte å uttrykke sitt forhold til verden på.
Gazan ga ut sin første roman i 1995 og den store verden, rotløsheten i mennesket er en sentral drivkraft for skrivingen hennes. Hun setter søkelys på menneskeliv og menneskers møter med hverandre, hun skriver sensuelt og skarpt om viktige temaer som livets løgner, ondskap, identitetsdannelse, frihet, sorg og kjærlighet.
I 2004 ble Sissel-Jo Gazan ble uteksaminert som biolog ved Københavns Universitet, og hun fikk sitt store gjennombrudd som krimforfatter i 2008 med Dinosurens fjær. I boken har hun fokus på det gjenkjennelige åstedet, der det utspille seg et tynt nettverk av psykologiske traumer, kjærlighetshistorier, vitenskapelige diskusjoner og innsikt i ekstreme subkulturer og forskningsmiljøer.
Siden den gang har hun gitt ut ytterligere tre krimromaner, og hennes varemerke er at hun blander en forbrytelse med sin vitenskapelige kunnskap. Det er dette som skiller Gazan opp og ut fra «mainstream» krimlitteratur – hun blander inn både det menneskelige, biologiske prosesser, egenskaper og forskning.
Da Merethe hadde vært savnet i to dager, ble hun etterlyst, og dagen etter var ansiktet hennes på forsiden av alle aviser. Bildet hadde Finn tatt av Merethe i julen i fjor, og hun så glad ut i hvit skjorte og de dråpeformede yndlingsøreringene sine med perler. Hver dag dukket politiet opp i Tagensvej og stilte Finn de samme spørsmålene om og om igjen. Hva hadde Mia og Merethe kranglet om? Nøyaktig når hadde Merethe gått ut? Var det oppholdsvær? Hadde hun med seg paraply? Hvem hadde sett på klokken? Hadde hun egentlig gått ut tidligere? Eller senere? Hadde de kommet på noe siden i går? Var det noe som tydet på at Merethe hadde planer om å forlate familien? Hadde hun gått hjemmefra i et nedtrykt humør? Var det gjort store uttak fra bankkontoen hennes? Var Finn og Merethes ekteskap i krise? Finn svarte villig og tålmodig på alle spørsmål, avga fingeravtrykk med henblikk på eliminasjon og beskrev for tredje gang hva Merethe hadde hatt på seg: gule gummistøvler, Finns oljeskinnjakke og de samme hvite perleøreringene som på bildet i avisen.
På den tredje dagen satt det plutselig en kvinne i stuen og noterte. Maren var barnepsykolog, og da politiet var ferdig med å stille Finn dagens spørsmål, ba hun om å få snakke med Mia i enerom, uten Finn. Hvorfor uten Finn? spurte Mia, og Maren svarte at det var best slik. Politiet ville også snakke med Finn i enerom. Det var ren rutine. Snakke med ham om hva? spurte Mia, og Maren svarte at det var mye å spørre om når et familiemedlem forsvant, og at hun selv var der for å hjelpe Mia og Lea med å bearbeide følelsene sine. Maren drev Mia til vanvidd. Hun var ikke interessert i hjelp til å håndtere følelsene sine, men bare i å ta på seg gummistøvlene og gå søk over myrer og elver. Hun ville hamre på dører og henge opp lapper, og hun ville rope på moren sin så det runget i skogen. Merethe ville aldri gå fra dem! ropte Mia og begynte å trampe rundt i stuen. Aldri, aldri, aldri! Prøv å sette deg, Mia, sa Maren, men Mia ville ikke sette seg. Hun ville trampe rundt akkurat som det passet henne. Det var hennes føtter og hennes hus, og det var hennes mor som var sporløst forsvunnet.
