| Forfatter: | Herta Müller |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2011 |
| Antall sider: | 232 |
| Forlag: | Tiden |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Heute wär ich mir lieber nicht begegnet |
| Oversatt av: | Jensen, Kjell Olaf |
| ISBN/EAN: | 9788210051241 |
«Jeg liker ikke å skrive, for det som blir skrevet, kan bli funnet, men jeg må.»
Så sier hovedpersonen i Herta Müllers I dag ville jeg helst ikke ha møtt meg selv, og sånn er livet i denne sterke, urovekkende romanen fra Romania under den kalde krigen: Ord er livsnødvendige, men farlige. Man må passe seg for hva man skriver, hva man sier, hva man tenker.
Vold forkledd som kjærtegn
En ung kvinne sitter på trikken, på vei til avhør hos major Albu. Hver gang de møtes kysser han henne på hånden, samtidig som han klemmer neglene hennes hardt sammen til hun nesten må skrike. I denne voldshandlingen forkledd som et innsmigrende kjærtegn kapsler Müller inn romanens gjennomgangstema: makten er overalt. Overvåkningsapparatet består ikke bare av ansatte, kontorer og utstyr, men gjennomsyrer hele tilværelsen – tanker, følelser, minner.
Bruddstykker
Mens trikken snegler seg gjennom byen og mens passasjerer stiger på og av, flimrer bruddstykker fra den unge kvinnens fortid gjennom bevisstheten. Scener fra fabrikkhverdag og fest, fra landsbyoppvekst og voksenliv i byen. Glimt av forhold til andre mennesker: det havarerte ekteskapet med «parfymekommunistens» sønn. Vennskapet med den promiskuøse Lilli. Den merkelige, halvveis seksualiserte kjærligheten til faren. Og Paul – fordrukne Paul, som hun likevel kunne være så lykkelig med. Både scenene fra trikken og fra hukommelsen er skildret med et intenst, underliggende ubehag. Selv de mest hverdagslige begivenheter sitrer av uhygge, som om et løfte om vold, makt og tvang hele tiden venter rundt neste hjørne.
Nobelprisen
Da Herta Müller ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 2009, fremhevet Svenska Akademien hennes særegne kombinasjon av poesiens konsentrasjon og prosaens åpenhjertighet. I dag ville jeg helst ikke ha møtt meg selv viser tydelig hva de mente. Språket er mettet, blikket er skarpt, og øyet er tørt – her er ingen hulkende sentimentalitet, bare sjelden skrivekunst fra en skjult verden.
Jeg er innkalt. Torsdag klokken ti presis.
Jeg blir stadig oftere innkalt: tirsdag klokken ti presis, lørdag klokken ti presis, onsdag eller mandag. Som om årene var en uke; jeg undrer meg allerede over at det snart er vinter igjen rett etter den sene sommeren.
På veien til trikken henger buskene med de hvite bærene nok en gang ut gjennom gjerdene. De ligner perlemorsknapper som er sydd fast under, kanskje helt ned i jorden,
eller brødkuler. Til å være hvite fuglehoder med bortvendte nebb er bærene altfor små, men likevel må jeg tenke på hvite fuglehoder. Det blir man svimmel av. Jeg tenker heller på snøflekker i gresset, men det blir man fortapt av, og av kritt blir man søvnig.
Trikken har ingen faste avgangstider.
Jeg har inntrykk av at den rasler, hvis det ikke er poplene med de harde bladene. Den kommer allerede kjørende, i dag tar den meg straks med. Jeg har bestemt meg for å la den gamle mannen med stråhatten få gå på før meg. Han sto allerede på holdeplassen da jeg kom, gudene vet hvor lenge han hadde vært der. Gebrekkelig er han riktignok ikke, men like tynn som skyggen sin, krokrygget og kraftløs. Det er ikke noe sete i buksene, ingen hofter, bare knærne buler ut. Men hvis han må spytte på bakken akkurat nå, idet døren åpner seg, går jeg likevel på før ham. Nesten alle sitteplassene er ledige, og han lar blikket gli over dem, så blir han stående. Tenk at så gamle mennesker ikke er slitne og ikke venter med å stå til der hvor man ikke kan sitte. Mange ganger kan man høre gamle mennesker si: På kirkegården får man saktens ligge lenge nok. Likevel tenker de slett ikke på døden, og dessuten har de rett. Det går uansett aldri etter tur, også unge mennesker dør. Jeg setter meg alltid når jeg ikke er nødt til å stå. Å sitte og kjøre er som om man skulle sitte mens man går. Mannen mønstrer meg; i den tomme vognen merker man det straks. I hodet har jeg ikke plass til å snakke, ellers skulle jeg ha spurt hva det er å se på ved meg. Han bryr seg ikke om at glaningen hans plager meg. Utenfor farer halve byen forbi, trærne og husene skaper avveksling. Det sies at så gamle mennesker legger merke til mer enn unge. Kanskje til og med at jeg har et lite håndkle, tannpasta og en tannbørste i håndvesken i dag. Og ikke noe lommetørkle, for gråte vil jeg ikke. Paul har ikke merket hvor redd jeg er for at Albu skal føre meg ned i cellen under kontoret sitt i dag. Jeg har ikke fortalt ham noe; hvis det blir slik, får han tidsnok vite det. Trikken kjører langsomt. Den gamle mannens stråhatt har en flekkete rand, antagelig på grunn av svette eller regn. Albu kommer som alltid til å gi meg et kyss med spytt på hånden som velkomsthilsen.
