1

Min barndoms ferier tilbrakte jeg hos besteforeldrene mine i Sveits. Mor fulgte meg til stasjonen, satte meg på toget, og hadde jeg flaks, kunne jeg bare bli sittende og kom etter seks timers reise til perrongen der bestefar ventet på meg. Hadde jeg uflaks, måtte jeg bytte tog på grensen. En gang satt jeg da gråtende på et feil tog, helt til en vennlig konduktør tørket tårene mine og etter et par stasjoner satte meg på et annet tog og overlot meg til den neste konduktøren, sompå samme måte overlot meg til den neste igjen, slik at jeg ble ekspedert til målet av en stafett mellom konduktører.

Jeg nøt å reise med tog: landskapene og stedene som gled forbi, tryggheten i kupeen, selvstendigheten. Jeg hadde billett og pass, proviant og lesestoff, trengte ingen og måtte
ikke la noen andre fortelle meg noe. I de sveitsiske togene savnet jeg kupeene. Til gjengjeld var hver sitteplass en vindus- eller gangplass, og jeg behøvde ikke å være redd for å bli presset inn på midten i en kupé. Dessuten var det lyse treverket i de sveitsiske setene flottere enn den rødbrune tyske plasten, akkurat som vognenes gråfarge, påskriften på tre språk «SBB – CFF – FFS», og våpenet med det hvite korset på rød bunn var finere enn det skitne, grønne med påskriften «DB». Jeg var stolt av å være halvt sveitser, selv om det loslitte ved de tyske togene føltes like hjemlig som det loslitte ved byen der mor og jeg bodde, og de menneskene vi bodde sammen med.

Stasjonen i den store byen ved sjøen hvor reisen sluttet, var ikke en gjennomgående stasjon. Jeg gikk bare bortover perrongen og kunne ikke unnlate å få øye på bestefar: høy og kraftig, med mørke øyne, busket hvit bart og skallet, i lys linjakke, med stråhatt og spaserstokk. Han utstrålte pålitelighet. For meg fortsatte han å være høy også etter at jeg var blitt høyere enn ham, og kraftig også da han måtte støtte seg til spaserstokken. Ennå da jeg var student, tok han meg av og til i hånden mens vi gikk. Det gjorde meg forlegen, men var ikke pinlig for meg.

Besteforeldrene mine bodde ved sjøen et lite stykke utenfor byen, og hvis været var bra, tok bestefar og jeg ikke toget, men båt. Best likte jeg den store, gamle hjuldamperen, der man på midten kunne se de oljeglinsende bronse- og stålstengene og kolbene i maskinen arbeide. Båten hadde mange dekk, åpne og lukkede. Vi sto på det forreste åpne dekket, pustet inn vinden og så de små byene dukke opp og forsvinne langs bredden, så måkene kretse rundt skipet og seilbåtene prange på sjøen med sine fulle seil og folk på vannski utføre kunststykkene sine. Iblant så vi Alpene bak fjellene, og bestefar sa navnene på toppene. Hver gang var det som et under for meg at den lysstripen solen kastet på vannet, vandret rolig glinsende sammen med skipet
på midten og på sidene, mens den samtidig gikk fra hverandre som i en dans. Jeg er sikker på at bestefar allerede da forklarte meg at dette har sin optiske riktighet. Men ennå i dag forekommer det meg alltid som et under. Lysstripen begynner akkurat der hvor jeg er.

2

Den sommeren jeg var åtte, hadde ikke mor penger til billetten min. Jeg vet ikke hvordan, men hun fant en langtransportsjåfør som skulle ta meg med til grensen og overlate meg der til en annen langtransportsjåfør, som så skulle sette meg av hos besteforeldrene mine.

Møtestedet var godsstasjonen. Mor hadde mye å gjøre og kunne ikke bli stående der; hun stilte meg ved innkjøringen med kofferten min og innskjerpet at jeg ikke måtte røre meg av flekken. Jeg sto og så engstelig på hver lastebil som nærmet seg, og var lettet og skuffet da den hadde kjørt forbi. De var høyere, drønnet kraftigere og luktet vondere
enn jeg hadde lagt merke til før. Det var monstre.

Jeg husker ikke hvor lenge jeg hadde ventet. Jeg hadde ikke klokke ennå. Etter en stund satte jeg meg på kofferten og sprang opp flere ganger når det så ut til at en lastebil
skulle til å kjøre langsommere og stoppe. Til slutt stoppet én, sjåføren løftet meg og kofferten opp i det lille førerhuset og hjelpemannen meg videre opp i den høye sengen bak sjåførsetet. Jeg skulle holde munn, ikke stikke hodet opp over sengekanten og sove. Det var ennå lyst, men heller ikke da det ble mørkt, klarte jeg å sove. I begynnelsen snudde sjåfør og hjelpemann seg av og til og kjeftet hvis hodet mitt stakk opp over sengekanten. Så glemte de meg, og jeg så ut.

Synsfeltet var lite, men gjennom sidevinduet ved siden av hjelpemannen kunne jeg se solen gå ned. Av samtalen mellom sjåfør og hjelpemann oppfattet jeg bare bruddstykker; det dreide seg omamerikanere, franskmenn, leveranser og betalinger. Lyden som slo regelmessig, den jevne, dempede ristingen hadde nesten dysset meg i søvn da lastebilen kjørte bortover de store platene som motorveidekket besto av den gangen. Men snart var motorveien slutt, og vi kjørte på dårlige fjellveier, der sjåføren ikke klarte å komme unna hullene og stadig måtte gire opp og ned. Det var en urolig reise gjennom natten.

Gang på gang stoppet lastebilen, det dukket opp ansikter i sidevinduene, sjåfør og hjelpemann gikk ut, åpnet døren til lasterommet og skjøv og stablet noe på lasteplanet. Noen stoppesteder var fabrikker og lagre med kraftige lykter og høye stemmer, andre mørke bensinstasjoner, parkeringsplasser og småveier. Kanskje hadde sjåfør og hjelpemann kombinert utførelsen av oppdragene med egne forretninger, drevet smugling og heleri og på denne måten brukt lengre tid enn planlagt.

I alle fall var vi for sent fremme ved grensen, den andre lastebilen var allerede borte, og i grålysningen satt jeg et par timer på en plass i byen som jeg ikke lenger husker navnet på. Rundt plassen lå en kirke, et og annet nytt hus og flere hus uten tak og med tomme vinduer.Med det første sollyset kom folk og rigget til en markedsplass; de kom kjørende
med sekker, kasser og kurver på store, flate tohjulskjerrer, og mellom stengene på dem hadde de spent seg selv for med en løkke over skulderen. Hele natten hadde jeg vært
redd for kapteinen og styrmannen på lastebilen, redd for et overfall av pirater, en ulykke og at jeg måtte på do. Nå var jeg like redd for at noen skulle legge merke til meg og så bestemme over meg som før, eller at ingen skulle legge merke til meg og ta seg av meg.

Da solen skinte så varmt at det ble ubehagelig på den skyggeløse benken som jeg ikke våget meg vekk fra, stoppet en bil med åpen kalesje i veikanten foran meg. Sjåføren ble sittende, damen ved siden av ham steg ut, satte kofferten min inn i bagasjerommet og ba meg sette meg i baksetet. Var det den store bilen, det påfallende antrekket til sjåfør
og passasjer, det selvbevisste og ubesværede ved håndbevegelsene deres eller det faktum at de, straks vi var over grensen til Sveits, kjøpte mitt livs første is til meg – lenge
var det disse menneskene jeg så for meg når jeg hørte eller leste om rike mennesker. Var de smuglere eller helere som langtransportsjåføren? Heller ikke dem følte jeg meg helt trygg på, selv om de begge var unge og behandlet meg på en hyggelig måte som en liten bror og satte meg av hos besteforeldrene mine i rett tid til lunsj.

Til toppen