Det var ingen bestemt grunn til at Tony skulle bli oppskaket av å få en telefon fra Piers Lambert. Men erfaringen hans var at når fremstående embetsmenn selv ringte, betydde det aldri noe hyggelig. «Du først,» sa han. «Det er dine tellerskritt.»
«Jeg er redd jeg har noe ganske urovekkende å fortelle,» sa Lambert.
Au. Når menn som Lambert brukte ord som «ganske urovekkende», var det i situasjoner hvor de fleste ville grepet direkte til «marerittaktig», «knusende» eller «infernalsk». «Og hva er det for noe?»
«Det har med Jacko Vance å gjøre.»
Tony hadde ikke hørt navnet på flere år, men fortsatt ble han uvel av det. Jacko Vance var en psykopatisk sjarmør uten fnugg av samvittighet. Det samme kunne sies om mange Tony hadde vært borti på den mørke siden av menneskenes atferd. Men Vances destruktivitet hadde flerret seg gjennom lovende takter Tony selv hadde sett. Vance hadde knust tillit på måter de færreste kunne ha forestilt seg før det ble kjent hvor uhyggelig fordervet han var. Medfølelse og innlevelsesevne var prinsippene Tony alltid hadde prøvd å benytte i sitt faglige liv. Men blant de mange rovdyrene som hadde prøvd å ta fra ham de egenskapene, hadde Jacko Vance kommet nærmest. Om Jacko Vance hadde ikke Tony lyst til å høre annet nytt enn en nekrolog. «Hva er skjedd?» spurte han; stemmen var ru av engstelse.
«Han har visstnok rømt fra fengselet.» Piers hørtes beklagende ut. Tony kunne forestille seg det plagede smilet hans, de bekymrede øynene og hvordan han kjente på slipsknuten for å berolige seg. Akkurat da hadde Tony mest lyst til å gripe det slipset og dra hardt.
«Rømt? Hvordan faen kunne det skje?» Sinnet grep ham; null til hundre og femti på sekunder.
«Han byttet plass med en annen fange som hadde kvalifisert seg for arbeidsdagperm. Han skulle være på en fabrikk i området denne dagen. Sosialarbeideren som skulle fulgt ham, var ikke på jobb. Det var visstnok slik at Vance angrep sjåføren i drosjen som kjørte ham til fabrikken, og så stakk han av i drosjen.»
«Men herregud!» ropte Tony. «Hva i helvete gjorde han i nærheten av den kategorien fanger som kan kvalifisere seg for arbeidsdagperm? Hvordan kunne det skje?»
Lambert kremtet. «Han har vært i terapifløyen ved Oakworth et par måneder nå. En mønsterfange, hevder alle. Det har han vært i årevis.»
Tony åpnet og lukket munnen et par ganger, han lette etter de rette ordene, men fant dem ikke.
«Det var ingenting som tydet på at Vance hadde planlagt noe,» fortsatte Lambert like glatt og uberørt.
Tony fant mål og mæle. «Piers, kan du forklare hva i helvete Vance gjorde i en terapifløy? Han satt på livstid, for svingende. Hvorfor opptar han plass i en rehabiliteringsordning beregnet på folk som angrer sine synder? Folk som er på vei mot løslatelse? Folk som har en fremtid utenfor murene? Svar meg!»
Til toppen