«Hvorfor blir du kalt Silvio, onkel?» spør Colette.
«En vakker dame som var forelsket i meg, syntes jeg lignet en gondolier. Den gangen, for 30 år siden, hadde jeg nemlig spiss mustasje og svart hår. Dermed omgjorde hun fornavnet mitt, Sylvestre, til Silvio.»
«Nei da, det er en faun du ligner,» sier Colette, «med den brede pannen, oppstoppernesen, de spisse ørene og de smilende øynene. Sylvestre, mannen fra skogene. Det kler deg svært godt.»
Colette er den jeg foretrekker av alle Hélènes barn. Hun er ikke vakker, men hun har det jeg verdsatte over alt annet hos kvinner i min ungdom: ild. Øynene hennes smiler også, munnen er bred, det svarte håret er lett, og små krøller titter frem fra sjalet hun har trukket over hodet – hun påsto nemlig at hun kjente trekk i nakken. Folk sier at hun ligner på Hélène som ung. Men det kan jeg ikke huske. Etter at den tredje sønnen hennes ble født, vesle Loulou som nå er ni år gammel, har Hélène lagt på seg, og den 48 år gamle kvinnen med den myke, falmede huden dekker i hukommelsen min over den 20 år gamle Hélène som jeg kjente. Nå har hun et uttrykk av lykkelig ro som virker avslappende.
Denne aftenen hos meg var egentlig et offisielt presentasjonsbesøk: Jeg skulle få treffe Colettes forlovede, en viss Jean Dorin, i Dorin-familien fra Moulin-Neuf, de har vært
mølleeiere i slektledd etter slektledd. En fin elv, grønn og skummende, renner rett forbi møllen. Jeg pleide å fiske ørret der mens gamle Dorin levet.
«Du får spandere noen gode fiskemiddager på oss, Colette,» sa jeg.
François sa nei takk til punsjen min, han drakk bare vann. Han har et spisst, tynt og grått fippskjegg som han kjærtegnet forsiktig med hånden.
«Du kommer ikke til å savne verden når du har forlatt den,» bemerket jeg, «eller snarere når den har forlatt deg, slik den har gjort med meg ...»
Av og til har jeg nemlig en følelse av å være forkastet av livet, som i altfor grov sjø.
Til toppen