”Herregud!” sa hun høyt og så seg rundt. ”Jeg må være gal.” Men hun følte seg ikke gal. Hun følte seg helt tilregnelig, klinkende klar, og plutselig brast hun i latter og så opp på den gigantiske lysekronen. ”Herregud!” utbrøt hun enda høyere. ”Stanley, jeg skal gjøre det!!!” Hun begynte å danse rundt i hallen, oppførte seg som en unge, styrtet tilbake til ytterdøren og ut, låste etter seg og sprang tilbake bilen. Hun ringte Marjorie fra mobiltelefonen.
”Ikke vær redd, Sarah, vi skal finne noe bra til deg,” forsikret Marjorie med en gang og trodde hun visste hva Sarah kom til å si.
”Jeg tror at vi nettopp har gjort det,” nesten hvisket Sarah. Hun skalv. Hun hadde aldri i hele sitt liv vært så skremt og så oppspilt. Å stå til juridisk embetseksamen, var ingenting sammenlignet med dette.
”Har du sett på noe i dag? Får jeg adressen, kan jeg sjekke om det er en av våre.”
”Det vet jeg at det er,” svarte Sarah og var på nippet til å fnise. Hun følte seg helt tummelumsk.
”Hvor er det?” Marjorie syntes at hun hørtes litt rar, og lurte på om hun hadde drukket. Det ville ikke ha overrasket henne. Sarah hadde sett deprimert ut dagen før.
”Avlys visningen.”
”Hva?”
”Avlys meglervisningen.”
”Er det noe i veien? Hva har skjedd?”
”Ikke noe annet enn at jeg tror at jeg nettopp har gått fra vettet. Jeg vil kjøpe det. Jeg vil gi arvingene et tilbud.” Hun hadde allerede regnet ut den eksakte summen, og de hadde sagt at de ville godta det første budet, samme hva det lød på. Hun kunne tilby dem mindre, men hun følte at det ikke ville være riktig. ”Jeg vil tilby dem en million ni hundre tusen. Det gir hver av dem ett hundre tusen dollar.”
”Mener du det?” Marjorie lød lamslått. Hun ville aldri ha trodd at Sarah kunne gjøre noe som hadde den fjerneste likhet med dette. For bare noen timer siden hadde hun sagt at hun ville ha en leilighet, ikke et hus. Og hva ville hun med det enorme huset som trengte to års arbeid verdt to millioner før det var brukbart? ”Mener du det?” gjentok hun matt.
Til toppen