Eva Berg rykket opp ugresset og la det i kurven ved siden av seg. Hjertet gjorde som vanlig et hopp da hun så ut over jordene. Alt dette var deres. Gårdens historie hadde aldri plaget dem. Verken hun eller Peter var særlig overtroiske. Men visst hadde det vært mye prat da de kjøpte familien Strands gård for ti år siden, om alle ulykkene som hadde rammet dem. Men så vidt Eva forsto, handlet det om en stor tragedie som siden hadde forårsaket alt det andre. Vesle Stellas død hadde ført til familien Bergs tragiske skjebne, og det hadde ingenting med gården å gjøre.

Eva bøyde seg fram og fortsatte å lete etter ugress, ignorerte verkingen i knærne. For henne og Peter var det nye hjemmet et paradis. De kom fra byen, hvis nå Uddevalla kunne kalles en by, men hadde alltid drømt om landet. Gården utenfor Fjällbacka hadde vært perfekt på alle måter. At prisen var lav på grunn av det som hadde skjedd her, gjorde bare at de hadde råd til gården. Eva håpet at de hadde greid å fylle dette stedet med tilstrekkelig mye kjærlighet og positiv energi.

Best av alt var det at Nea trivdes så godt. De hadde døpt henne Linnea, men helt siden hun var liten, hadde hun kalt seg selv Nea, og det var blitt naturlig for Eva og Peter å si det også. Nå var hun fire år og så bestemt og egensindig at Eva bevet for tenårene. Men det så ikke ut til å bli flere barn på henne og Peter, så de kunne iallfall holde fullt fokus på Nea når den tid kom. Akkurat nå føltes den veldig fjern. Nea fór rundt på gården som en liten energiball, med det lyse håret hun hadde arvet etter Eva, som en sky rundt det lyse ansiktet. Eva var alltid redd for at hun skulle bli solbrent, men hun fikk bare enda flere fregner.

Hun satte seg opp og tørket svetten av pannen med håndleddet for ikke å skitne seg til med hagehanskene. Hun elsket å luke i grønnsaksåkeren. Det var en så herlig kontrast til den vanlige kontorjobben hennes. Den barnslige lykken ved å se hvordan frøene hun sådde, ble til planter som vokste og trivdes og til slutt kunne høstes. De dyrket bare til eget behov, gården var ikke noe de kunne leve av, men de var ganske selvforsynte, med en grønnsaksåker, en urtegård og en potetåker. Av og til kunne hun få dårlig samvittighet for at de hadde det så bra. Livet var blitt mye bedre enn hun noensinne hadde kunnet forestille seg, og hun trengte ikke mer på denne jord enn Peter, Nea og hjemmet deres på gården. [ ...]

Hun la gulrøttene i en kurv og satte den til side, de skulle brukes til middag i kveld. Så tok hun av seg hagehanskene, la dem ved siden av kurven og gikk Peter i møte. Hun myste og prøvde å få øye på Nea på traktoren. Hun hadde sikkert sovnet, slik hun alltid pleide å gjøre der. Det hadde vært en tidlig morgen for henne, men hun elsket å være med Peter i skogen. Hun elsket nok moren sin, men hun dyrket faren.

Peter kjørte traktoren inn på gårdsplassen.
«Hei, elskling,» sa Eva da han hadde stanset motoren.
Hjertet slo noen dobbeltslag da hun så smilet hans. Fortsatt, etter alle disse årene, gjorde han henne mo i knærne.
«Hei, skatt! Har dere hatt en fin dag?»
«Ja …»
Hva mente han med «dere»?
«Dere, da?» sa hun fort.
«Hvem dere?» sa Peter og ga henne et svett kyss.
Han så seg omkring.
«Hvor er Nea? Sover hun middag?»
Det suste i ørene, og langt borte hørte Eva seg selv si:
«Jeg trodde hun var sammen med deg.»

De så på hverandre mens deres verden revnet.

Til toppen