Det var først da hun la hendene på rattet at hun så at de var blodige. Håndflatene kjentes klebrige mot skinntrekket. Men det brydde hun seg ikke om. Hun satte bilen i revers og gasset litt for hardt ut av garasjeinnkjørselen. Hørte at grusen sprutet under dekkene.
De hadde en lang biltur foran seg. Hun kastet et blikk mot baksetet. Sam sov inni dyna. Egentlig burde han sittet fastspent, men hun hadde ikke hjerte til å vekke ham. Hun fikk kjøre så forsiktig hun kunne. Som på refleks lettet hun på gasspedalen.
Sommernatten hadde allerede begynt å lysne. De mørke timene var over nesten før de hadde rukket å begynne. Likevel føltes denne natten endeløs. Alt var forandret. De brune øynene til Fredrik hadde stirret stivt i taket, og hun hadde skjønt at det var ingenting hun kunne gjøre. Hun var nødt til å redde seg selv og Sam. Ikke tenke på blodet, ikke tenke på Fredrik.
Det var bare ett sted å flykte.
Seks timer senere var de framme. Fjällbacka hadde begynt å våkne. Hun parkerte bilen ved Redningsselskapet og funderte et øyeblikk på hvordan hun skulle få med seg alt. Sam sov fortsatt dypt. Hun tok ut en pakke papirlommetørklær fra hanskerommet og tørket av hendene så godt hun kunne. Blodet var vanskelig å få bort. Så løftet hun ut koffertene fra bagasjerommet, og i rask fart slepte hun dem med seg bortover mot Badholmen, der båten lå. I tilfelle Sam skulle våkne, hadde hun låst bilen så han ikke skulle komme seg ut og falle i vannet. Med litt strev fikk hun koffertene ned i båten, så låste hun opp kjettingen som skulle hindre at båten ble stjålet. Deretter småløp hun tilbake til bilen og så til sin lettelse at Sam sov like rolig. Hun løftet ham opp og bar ham med seg i dyna. For ikke å snuble da hun klatret ned i båten, prøvde hun å holde blikket festet på føttene. Forsiktig la hun Sam på dørken og vred om tenningslåsen. Motoren hostet i gang på første forsøk. Det var lenge siden hun hadde brukt båten, men hun trodde ikke det ville bli noe problem. Hun bakket ut fra båtplassen og styrte vekk fra havna.
Sola skinte, men hadde ennå ikke begynt å varme. Hun kjente at spenningen langsomt slapp taket, at nattens redsler mistet litt av grepet. Hun så på Sam. Tenk om det som hadde hendt, hadde skadet ham for livet? En femåring var skjør, det var ikke godt å vite hva som hadde gått i stykker inni ham. Men hun skulle gjøre alt hun kunne for å få ham hel igjen. Kysse bort det vonde, sånn som hun gjorde når han hadde veltet på sykkel og fått skrubbsår på knærne.
Dette var hjemlige farvann. Hun kjente hver øy, hvert skjær. Hun satte kursen mot Väderöbod og kom lenger og lenger ut i kystbeltet. Bølgene hadde begynt å gå litt høyere, og forstavnen smalt mot vannoverflaten i hver bølgedal. Hun nøt å kjenne spruten av saltvann mot ansiktet og tillot seg å lukke øynene noen sekunder. Da hun åpnet dem igjen, oppdaget hun Gråskär i det fjerne. Hjertet gjorde et hopp. Det gjorde det alltid når øya kom til syne og hun så huset og fyret, som raget hvitt og stolt mot den blå himmelen. Ennå var hun for langt unna til å kunne se fargen på den lille fyrvokterboligen, men hun husket at den var lysegrå med hvite hjørnebord. Og hun mintes de rosa stokkrosene som vokste ved den veggen som lå mest i le. Der var hennes fristed, hennes paradis. Hennes Gråskär.

Til toppen