| Forfatter: | Margaret Atwood |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2011 |
| Antall sider: | 446 |
| Forlag: | Aschehoug |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | The year of the flood |
| Oversatt av: | Gjelsvik, Inger |
| Serie: | Atwoods dystopi-trilogi |
| Serienummer: | 2 |
| ISBN/EAN: | 9788203212673 |
En gang i fremtiden raser en pest over jorden. Nesten alt liv utryddes. Blant de overlevende er Ren, en ung nattklubbdanserinne (les: stripper/prostituert) og den eldre, mer erfarne Toby, også hun med en fortid i den bransjen. Begge har vært medlemmer av sekten Guds gartnere, naturelskere i en verden hvor alt naturlig forlengst er undergitt fremskrittets og forbrukersamfunnets strenge krav. Mens de kjemper for å holde seg i live, omringet av død og forråtnelse, tas vi med bakover til årene før pesten. Hva slags samfunn var det som kunne skape en slik katastrofe?
En kur for alt
Svaret er: Et samfunn hvor private sikkerhetsstyrker styrer med jernhånd – en jernhånd ikledd en dyr, moteriktig hanske. Hvor de rike og velutdannete bor i beskyttete, bedriftseide enklaver, langt fra vold og kriminalitet – så lenge de ikke legger seg ut med bedriftene. Hvor ingen spør, fordi ingen vil vite, hva som er i hamburgerne til salgs hos fastfood-kjeden SecretBurger.
Utenfor både enklavene, hvor de rike bor, og den eksfernale verden, hvor det såkalte plebpakket holder til, sysler Guds gartnere med sitt. De røkter bier, dyrker grønnsaker og urter, studerer plante- og dyreliv. De hamstrer i påvente av Den vannløse flommen, katastrofen som spås av Adam En, deres åndelige leder. Etter flommen gjelder det å vite hvilke planter som kan helbrede, hvilke sopper som er spiselige. Ingen supermarkeder, ingen SecretBurgere etter flommen.
Troverdig fantasi
Atwoods fremtidsvisjon springer ut av en enorm skaperkraft – de mest elleville resultater av genspleising og annen eksperimentering manes frem med mørk humor og språklig oppfinnsomhet, i en spraglete, gjennomsyntetisk verden der alt har en pris, og der alt kan forbedres med en pille eller et enkelt kirurgisk inngrep. Samtidig er dette en verden som er skremmende gjenkjennelig, med klare røtter i vestlig hverdag.
Som alle gode fremtidsskildringer, fra George Orwells 1984 til David Foster Wallaces Infinite Jest, handler også Flommens år egentlig om nåtiden. Den tar utgangspunkt i et enkelt tankeeksperiment: Hva kan skje hvis utviklingen fortsetter i samme retning? Men til tross for Atwoods klare engasjement, og de mange henvisningene til kjent bibelstoff, er dette ingen preken. Guds gartnere er langt fra hellige, men en broket forsamling individer med sine egne grunner til å være der, ikke alle like edle. De tøyer reglene, krangler og spekulerer, akkurat som alle andre.
Universet hun skildrer her er allerede kjent fra den internasjonale suksessen Oryx & Crake, men romanen er ingen oppfølger, og står støtt som et uavhengig verk. Atwood er en historieforteller av verdensformat, med et språklig driv og et fargerikt persongalleri som gjør Flommens år til en skikkelig page-turner, samtidig som den maner til ettertanke og handling. Romanen kombinerer elementer fra science fiction og thrillersjangeren med satirisk snert, sprudlende idérikdom og et uutslettelig håp.
| Flommens år | |||
| Bokmål | Ebok | 2011 | |
| Flommens år | |||
| Bokmål | Heftet | 2012 | |
2
REN
ÅR FEMOGTYVE, FLOMMENS ÅR
Vokt deg for ordene. Vær forsiktig med hva du skriver. Etterlat ingen spor.
Det lærte jeg av gartnerne mens jeg vokste opp hos dem. De innprentet oss å satse på hukommelsen, for det var ikke trygt å skrive noe ned. Ånden vandrer fra munn til munn, ikke fra ting til ting: Bøker kunne brennes, papir morkne, datamaskiner ødelegges. Bare Ånden lever evig, og Ånden er ikke en ting.
Å skrive var farlig, sa Adamene og Evaene, for det ga fiendene dine mulighet til å spore deg opp, fange deg, og bruke ordene dine til å felle deg.
Men nå som Den vannløse flommen har skyllet over oss, kan jeg ustraffet skrive hva som helst, for de som kunne ha brukt det mot meg, er høyst sannsynlig døde. Derfor kan jeg skrive hva jeg vil.
Jeg skriver navnet mitt, Ren, med en øyenblyant på veggen, ved speilet. Jeg har skrevet det mange ganger. Renrenren, som en sang. Man kan glemme hvem man er hvis man er for mye alene. Det sa Amanda.
Jeg kan ikke se ut av vinduet, for det er av glassbyggestein. Jeg kan ikke komme meg ut døren, for den er låst på utsiden. Men jeg har fremdeles tilgang på luft, og på vann, så lenge solcellesystemet ikke slutter å virke. Jeg har fremdeles mat.
Jeg er heldig. Jeg har hatt så ufattelig mye flaks. Det er ingen selvfølge, sa Amanda. Jeg vet det. Jeg tenker over det. Først hadde jeg flaks som fikk jobb her på GlAmor da Flommen kom. Og enda mer flaks da jeg ble stengt inne her i Karantene, for det reddet meg. Jeg fikk en rift i biohinne-drakten min — en kunde ble litt for ivrig og bet meg, tvers gjennom det grønne paljettlaget — og jeg måtte vente på testresultatene. Det dreide seg ikke om noen dyp, våt rift som innbefattet sekreter og membraner, bare en tørr rift ved albuen, så jeg var ikke videre engstelig. Men her på GlAmor tok de ingen sjanser. De hadde et godt rykte å leve opp til: Vi var kjent som de skikkeligste simple jentene i byen.
GlAmor tok godt vare på deg, det gjorde de virkelig. Det vil si, hvis du hadde talent. God mat, legehjelp om du trengte det, og rause tips, for hit kom mennene fra topp-enklavene. Det var et veldrevet etablissement selv om det lå i et lurvete strøk — alle klubbene gjorde det. Det var et spørsmål om image, sa Mordis bestandig: Lurvet ga god forretning, for med mindre det var på kanten — en dæsj glorete og billig, et innslag av snusk — var det ingenting som skilte vår vare fra det tretten-på-dusinet produktet fyren ellers like gjerne kunne få seg hjemme, fiks ferdig med ansiktskrem og hvite bomullstruser?
Mordis trodde på rett fra levra. Han hadde vært i bransjen helt fra han var liten gutt, og da det ble forbudt med halliker og gatesalg — av hensyn til helse og kvinnenes sikkerhet, hevdet de — og de la alt inn under SeksMart- og SikkerhetsKorps-kontroll, satset Mordis, på grunn av all erfaringen han hadde. "Det gjelder å kjenne de rette folka," pleide han å si. "Og ha noe på dem." Så gliste han og ga deg et klaps på rumpa — et vennlig klaps bare, han tok seg aldri til rette overfor oss. Han hadde skikk på moralen.
Han var en senete fyr med glattbarbert hode og skinnende, årvåkne øyne som minnet om hodene til maur, og hyggelig så lenge alt gikk glatt. Men ble kundene brutale, var han ikke nådig. "Ingen skader kjærestene mine," sa han da. For ham var det en æressak.
Dessuten likte han ikke sløsing: vi var hans fremste aktiva, sa han. Kremen av kremen. Etter at SeksMart-systemet ble innført, ble alle som var igjen utenfor ikke bare illegale, men ynkelige. Et og annet vrak av et sykt gammelt kvinnfolk som drev omkring i smugene og nærmest tigget. "Problemavfall," kalte vi GlAmor-jentene dem. Vi skulle ikke ha vært så overlegne, vi burde hatt medfølelse. Men medfølelse krever innsats, og vi var unge.
