Endelig var det gjort. Hun trakk av seg hanskene, puttet dem i søppelposen, som hun knyttet sammen. Saul hadde fortalt henne at i denne bydelen ble søppelet hentet hver dag, selv første juledag. Hun skulle til å åpne døren da det gikk opp for henne at hun fremdeles bare var iført behåen, og hun måtte nesten le – eller kanskje hun heller måtte kaste opp, på tregulvet i den desinfiserte leiligheten der lukten av parfyme og sex nå var kvalt av lukten av rengjøringsmidler og klor. Hun trakk på seg genseren, deretter jakken og skjerfet. Hun hadde skåret seg i tommelen på glasset og suget i seg blodet, mens hun tenkte på hvor fort gjort det ville ha vært om hun hadde fått smurt blod utover døren idet hun gikk. Hendene var liksom ikke lenger hennes egne, og ansiktet kjentes stramt og gummiaktig, som om hun hadde presset på seg en maske. Hun skjøv døren opp på gløtt og ventet på å høre en lyd, gikk ut på trappeavsatsen og lukket døren.

Nok en gang ble hun overveldet av følelsen av at hun hadde glemt noe viktig, og ble stående uten å røre seg, med det ene beinet ett skritt frem. Følelsen forsvant ikke. Hun åpnet brevsprekken og kikket gjennom den, men så ingenting. Hun tok frem nøkkelen igjen, klarte å få åpnet døren uten å miste den, og gikk inn igjen.

På kjøkkengulvet sto plastposen med alle tingene hennes – hun hadde holdt på å sette den igjen der, med parfyme, bok, T-skjorte og strømpebukser. Hun tok den og stappet den dypt ned i den nye ryggsekken i skinn; så gikk hun og kastet et siste blikk på Saul. Det var som om kroppen hans krympet eller rommet ble større. Hadde han en gang vært Saul? Hun stirret på ham mens han ble mindre.

«Farvel,» sa hun høyt, men stemmen lød metallisk og kunstig. Leiligheten var full av lyder, det knaket og knirket og fosset vann i rørene. Det beveget seg i luften rundt henne. Det prikket i huden, men da hun snudde seg, var det ingen der.

Til toppen