Hun vet hun er i ferd med å dø.
Med oppsperrede øyne og halvåpen munn ligger den unge kvinnen på gulvet fremfor divanen i et rom som er låst fra innsiden. Hun fryser, og huden blir stadig kaldere mens blodet brer seg langsomt utover kjolebrystet.

Like bortenfor på det blå teppet ligger pistolen endelig i ro og peker mot vinduet. For henne var den inntil nylig kun en ting blant andre, en hvilken som helst gjenstand. Men så ble det den som avgjorde livet hennes, en skjebne hun var på vei mot hele tiden uten å vite det selv.

Noe faller i gulvet ute på gangen, hun hører skritt som nærmer og fjerner seg. Bak den låste døren holder de andre på som vanlig, uvitende om at hun er her, og snart ikke er her lenger. Hun vil reise seg og rope, men skuddet har tappet henne for krefter. Bevisstheten er det eneste hun har igjen, og det kun i flyktige glimt.

Hvor lang tid tar det å dø på denne måten? En time, eller fem, kanskje ti? Hun forsøker å se for seg ulike ansikter, finne ut av om noen – i så fall hvem, og når – kan ha fått med seg det som har hendt, og som fortsatt hender, og som ennå kanskje kan forhindres.

Men dette er bare tankespinn, og lyset blir stadig svakere. Verden utenfor bryr seg ikke om en tåpelig ungjente som ligger og dør alene på rommet. De få menneskene som noen gang har brydd seg om henne, befinner seg langt unna nå.

Altså blir hun liggende taus og åndeløs på gulvet med blikket festet mot stukkaturhimlingen. Kulden blir mer og mer til å tåle, og hun begynner å håpe at noen skal komme – hvem som helst – og redde henne, eller i det minste si noen trøstende ord.

Til toppen