Trettifem meter unna hadde den unge kvinnen kommet seg opp på beina igjen og løp sin vei. Politifolkene fortsatte jakten. Men gutten i den svarte hettegenseren lå ti meter foran dem, og han løp mye fortere. De ville ikke klare å ta ham igjen. Helt umulig. Forholdstallene var negative.
Nå var den unge mannen tjue meter fra Reacher, han svingte til venstre, svingte til høyre, løp mellom menneskene på plassen. Omtrent tre sekunder unna, med én opplagt åpning foran seg. Én klar bane. Nå to sekunder unna. Reacher tok ett skritt til høyre. Nå ett sekund unna. Enda et skritt. Reacher dyttet til den unge mannen med hoften og sendte ham i bakken i et virvar av armer og bein. Lerretsbagen fløy opp i luften, og gutten skrenset og rullet tre meter bortover, og så kom de dresskledde mennene og kastet seg over ham. En liten folkemengde presset seg nærmere. Lerretsbagen hadde falt ned omtrent en meter fra Reachers føtter. Den hadde en lukket glidelås øverst. Reacher bøyde seg for å ta den opp, men så ombestemte han seg. Det var best å la bevismateriale bli liggende uforstyrret. Han trakk seg et skritt unna. Flere tilskuere samlet seg bak skulderen hans.
Politifolkene fikk den fortumlete gutten til å sette seg opp, og satte på ham håndjern, med hendene hans bakpå ryggen. Den ene politimannen sto vakt mens den andre gikk bort og tok opp lerretsbagen. Den så flat og vektløs og tom ut. Som om den hadde kollapset. Som om det ikke var noe i den. Politimannen studerte ansiktene rundt seg og festet blikket på Reacher. Han tok opp en lommebok fra baklommen og åpnet den med en rask håndbevegelse. Han hadde en legitimasjon med foto bak den oppskrapte plastbeskyttelsen. Etterforsker Ramsey Aaron, fylkespolitiet. Bildet viste den samme mannen, litt yngre og veldig mye mindre andpusten.
Aaron sa: «Tusen takk for at du hjalp oss med det.»
Reacher sa: «Bare hyggelig.»
«Så du nøyaktig hva som skjedde?»
«Mer eller mindre.»

Til toppen