Kulden kom sent den høsten og overrumplet sangfuglene. Innen snøen og vinden satte inn for alvor, var altfor mange av dem narret til å bli, og i stedet for å fly sørover, i stedet for allerede å ha fløyet sørover, flokket de seg sammen i folks hager, med oppblåste fjær for å oppnå et minstemål av varme. Jeg var på leting etter jobb. Jeg var student og søkte arbeid som barnepasser, og gikk derfor fra intervju til intervju i disse attraktive, men vinterlige nabolagene, hvor uhyggelige mengder av rødstruper satt og hakket i den frosne bakken, gråbrune og forkomne – skjønt hvilken fugl ser ikke en smule forkommen ut selv i de beste situasjoner – helt til fuglene til sist, på tampen av letingen, henimot slutten av uken, oppsiktsvekkende nok var forsvunnet. Jeg hadde ikke lyst til å tenke på hva som var tilstøtt dem. Eller snarere, det der er bare en talemåte – av høflighet, et falskt løfte om finfølelse – for jeg tenkte faktisk på dem hele tiden: Jeg så for meg at de lå døde i sjokkerende store hauger på en dødens kornåker utenfor byen, eller at de falt ned fra himmelen, to eller tre om gangen, i flere kilometers lengde langs delstatsgrensen til Illinois.

Jeg lette i desember etter arbeid med oppstart ved begynnelsen av semesteret i januar. Jeg hadde tatt mine eksamener og svarte nå på annonser som hang på oppslagstavlen over jobber for studenter, de som dreide seg om «barnepasstjenester». Jeg likte barn – jeg gjorde det! – eller snarere, jeg syntes de var helt OK. Noen ganger var de interessante. Jeg beundret deres utholdenhet og oppriktighet. Og jeg var flink med dem i den forstand at jeg kunne lage artige grimaser til spedbarna og lære de eldre barna korttriks og snakke til dem i et teatralsk og sarkastisk tonefall som avvæpnet og trollbandt. Men jeg var ikke spesielt dreven i å passe barn over lengre tid; da kjedet jeg meg, muligens slik min egen mor hadde gjort. Etter at jeg hadde tilbrakt for lang tid med å leke lekene deres, var bevisstheten min liksom så sultefôret, og jeg lengtet etter å kunne fortape meg i en eller annen bok jeg hadde i ryggsekken. Jeg håpet alltid på lange lurer i løpet av dagen og tidlig leggetid.

Jeg var kommet fra Dellacrosse Central High, fra en liten gård ved den gamle Perryville Road, til denne universitetsbyen Troy, «Midtvestens Aten», som ut fra en hule, lik prestebarnet i en colombiansk stamme jeg hadde lest om i antropologien, en gutt som ble mystiker av å holdes i mørket mesteparten av barndommen og kun fikk kjennskap til verden omkring seg via historier – aldri gjennom erfaring. Når han først var blitt brakt ut i lyset, ville han befinne seg i en konstant tilstand av blendethet og forundring; ingen fortelling ville noensinne være på høyde med selve det virkelige. Og sånn var det med meg. Ingenting hadde i grunnen forberedt meg. Ikke sparebøssen med penger til college i spisestuen, ikke spareobligasjonene fra besteforeldrene mine eller det brukte settet av World Book-leksikonet med deres vakre fargeplansjer over den internasjonale hveteproduksjonen og fotografier av presidenters fødested. Den flate grønne verdenen som besto av mine foreldres gård uten svin, uten hester – dens kjedsommelighet, fluene, stillheten som daglig ble spjæret av røyken og hviningen fra maskineri – dreide liksom vekk og etterlot meg med et strålende byliv med bøker og filmer og vittige venner. Noen hadde slått på lyset. Noen hadde ført meg ut – av hulen ved Perryville Road. Hjernen sto i full fyr med Chaucer, Sylvia Plath, Simone de Beauvoir. To ganger i uken sto en professor ved navn Thad, kledd i jeans og slips, foran en forelesningssal full av forbløffet bygdeungdom som meg og snakket gripende om Henry James’ kommamasturbasjon. Jeg var som naglet fast til bakken. Aldri før hadde jeg sett en mann gå i jeans og slips.

Nå hadde oldtidens hule selvsagt frembrakt en mystiker; min barndom hadde bare frembrakt meg.

I gangene diskuterte studentene Bach, Beck, balkanisering, bakteriologisk krigføring. Ungdommer sa sånne ting til meg som: «Du er jo fra landet. Er det sant at man dør hvis man spiser bjørnelever?» De spurte: «Kjenner du noen som har gjort det-du-vet med en ku?» Eller: «Stemmer det rent faktisk at griser ikke spiser bananer?» Det jeg faktisk visste, var at en geit ikke egentlig vil fortære en blikkboks: Den liker bare å slikke limet av etiketten. Men det var det aldri noen som spurte meg om.

Fra vårt ståsted det semesteret virket hendelsene i september – vi kalte dem ennå ikke for 9/11 – både nære og fjerne. Politikkstudenter marsjerte taktfast rundt på universitetsplassen og i de overbyggete gågatene og ropte: «Som man reder, ligger man! Som man reder, ligger man!» Når jeg i det hele tatt klarte å tenke over det – det å rede, det å ligge – var det som del av en mengde som strakte hodet frem og betraktet det hele gjennom glass, slik jeg visste (fra kunsthistorie) at folk stirret på Mona Lisa i Louvre: La Gioconda! Bare navnet fikk det til å høres som om det dreide seg om en slange med et listig, stramt smil som på avstand virket innesluttet, men som like fullt ble gransket på jakt etter betydningsfulle glimt. Det var, som september selv, som en katt med munnen full av kanarifugler. Romvenninnen min, Murph – en blondine fra Dubuque med nesepiercing og ujevne tenner, som brukte svart såpe og svart tanntråd og hvis kjappe meninger var imponerende harde (hun uttalte Dubuque som «Du-ba-ku») og som en gang skremte vettet av engelsklærerne sine ved å si at den karakteren hun beundret mest i all litteratur, var Dick Hickock i Med kaldt blod – hadde møtt typen sin tiende september, og da hun våknet hjemme hos ham, ringte hun meg, redselslagen og lykkelig, med fjernsynsapparatet høyt på i bakgrunnen. «Jeg vet det, jeg vet det,» sa hun inn i telefonrøret, liksom med et avfeiende skuldertrekk i stemmen. «Det var en fryktelig pris å betale for kjærligheten, men det måtte gjøres.»

Jeg hevet stemmen til et liksom-rop. «Ditt syke ludder! Folk ble drept, og du tenker ikke på annet enn din egen fornøyelse.» Hvorpå vi falt inn i et slags hysteri – en skremt, skyldbetynget, håpløs latter jeg egentlig aldri har vært vitne til hos kvinner over tretti.

Til toppen