Elizabeth er borte (Innbundet)

Forfatter:

, Einar Blomgren (Oversetter)

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 304
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: Elizabeth is missing
Oversatt av: Blomgren, Einar
ISBN/EAN: 9788202429362
Kategori: Krim og spenning
Omtale Elizabeth er borte

Uforglemmelig om å glemme

Maud har blitt glemsom. Hun fortsetter å kjøpe ferskener selv om skapet er fullt. Hun glemmer stadig å drikke koppene med te hun gjør i stand, og hun skriver lapper og notater for å minne seg selv på ting. Men Maud er fast bestemt på å finne ut hva som har skjedd med venninnen, Elizabeth, og hva det har å gjøre med den uoppklarte forsvinningen av hennes søster Sukey, mange år tilbake, like etter krigen.
Maud er 82 år, og hun mener at venninnen Elizabeth er borte fra hjemme sitt. Noe har hendt henne. Problemet er bare at Maud har Alzheimers sykdom, og er en mildt sagt upålitelig hovedperson i denne oppsiktsvekkende krimdebuten.

Å nøste i egen hukommelse

Emma Healys oppsiktsvekkende debutkrim går sin stille seiersferd verden over. Ikke rart, for dette er en av de sterkeste krimutgivelsene som er utgitt på mange år. Her dreier det seg om et menneskes kamp for å huske sitt eget liv og nøste opp uoppklarte forsvinninger i både nær og fjern fortid.

29 år gamle Emma Healy har portrettert 82 år gamle Maud med en kjærlig og humoristisk hånd, og sjeldent har vi lest noe så spennende om en gammel dames kamp for å bli hørt og sett.

Glemmer hvor hun er
Av og til glemmer Maud hvor hun er, datteren Helen blir en fremmed som sitter ved siden av henne på bussen, hun må skrive ned sitt eget navn for å huske det, og når hun kommer på politistasjonen for å si fra at Elizabeth er savnet, får hun beskjed om å dra hjem og ikke komme tilbake. Hun har nemlig vært der tre ganger tidligere med samme forespørsel, politimannen i skranken er lei av den skrullete, påståelige gamle damen.

Øyeblikk av klarhet
Det er frustrerende å bli geleidet av Maud, men samtidig har hun nok øyeblikk av klarhet til at vi forstår at hun er ikke helt på viddene. Vi vil at hun skal lykkes, og vi forstår hvor frustrasjonen hennes kommer fra. Noe har skjedd, men er det egentlig Elizabeth som er borte? Maud er glassklar når hun mimrer tilbake til barndommen i etterkrigs-London, da søsteren Sukey forsvant etter en krangel med sin upålitelige ektemann Frank. Og hva er det egentlig som feiler den skumle leieboeren Douglas, som åpenbart var forelsket i Sukey?

Fortid og nåtid
Kontrasten mellom de fargerike skildringene av oppveksten og den stadig mer surrete jakten på Elizabeth gjør Elizabeth er borte til en stor leseopplevelse. Den er et imponerende puslespill av spennende fortellerteknikk, varme karakterer, fantastisk språk og en krimgåte like mystisk som Alzheimer-sykdommen. Emma Healey gnistrer som forfatter når hun beskriver Mauds intense forsøk på å huske en viktig detalj: «An ancient noise, like a fox bark, makes an attempt at the edges of my brain.»

Annerledes
Dette er langt fra overtydelig formularisk krim med bestialske drap, forfyllede detektiver og gale seriemordere. Det er frisk, det er nytt og det er noe krimbransjen ikke har sett på årevis. Kanskje helt siden Conan Doyle brettet ut Sherlock Holmes til offentligheten? 
Det er et vakkert og oppfinnsomt språk, og det er et svært originalt tema som gir en leseropplevelse av klasse i spenningens verden.

Sympatisk
I Elizabeth er borte får du en enorm sympati med hovedpersonen Maud. Den unge forfatteren Emma Healy klarer å fange oss i det litt rare krimuniverset der detektiven er en søt gammel dame med Alzheimer(!). Det er en trist upålitelighet som sakte synker inn, og som skaper en voldsom sympati med Maud og hennes prosjekt om å finne venninnen Elizabeth. Vi som leser om Maud vil så gjerne at hun skal huske noe eller komme på hva hun hadde glemt. Hva som helst, så lenge hun bare et lite øyeblikk overvinner Alzheimer-sykdommen. Det er også så utrolig spennende! For vi vet omtrent like lite som Maud hva hun egentlig leter etter. Det er denne originale innfallsvinkelen, disse vakre setningene som tar oss gjennom side etter side av undrende spenning.

Til toppen

Jeg elsket hver linje – og alt som sto (u)skrevet mellom dem....
Tom Egeland, VG

Andre utgaver

Elizabeth er borte
Bokmål Ebok 2015
Elizabeth er borte
Bokmål Lydbok-CD 2015
Elizabeth er borte
Bokmål Lydbok MP3-CD 2015
Elizabeth er borte
Bokmål Nedlastbar lydbok 2015
Elizabeth er borte
Bokmål Heftet 2016
Anmeldelser av Elizabeth er borte

«Jeg elsket hver linje – og alt som sto (u)skrevet mellom dem – i denne rare, betagende og hjertevarme romanen...På mange måter minner Emma Healeys skrivestil – varmen, skråblikket, humoren – om Jojo Moyes, som har bergtatt norske lesere med Et helt halvt år og Den ene pluss en
Tom Egeland, VG

"Et spesielt mesterstykke av Emma Healey som beviser hvor kraftfullt det er med skjønnlitterære grep i krimsjangeren.»
 Per-Magne Midjo, Trønder-Avisa

«Emma Healeys prisbelønte roman Elizabeth er borte er faktisk så god som alle skal ha det til.» 
Ola A. Hegdal, Dagens Næringsliv

«Elizabeth er borte er en svært sjarmerende roman, meget originalt fortalt gjennom demente Maud."
Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen

«Den mest oppsiktsvekkende krimboken jeg har lest på årevis». […]
«… et imponerende puslespill av spennende fortellerteknikk, varme karakterer, fantastisk språk og en krimgåte like mystisk som alzheimersykdommen.»
Asbjørn Slettemark

«Uforglemmelig.»
Sunday Express

 «Virkelig god.»
Jojo Moyes
 
«Fascinerende, spennende og sjarmerende.»
Evening Standard
 
«Jeg har aldri lest noen lignende».
Ruth Rendell

«En øm, men usentimental bok - sjarmerende, men aldri søtladen. I Maud har Healey funnet en fascinerende stemme: en heltinne som lider av hukommelsestap og som selv er vanskelig å glemme.»
Evening Standard
 
«En veldig god roman og svært imponerende av en debutant … Healey har en fantastisk følelse for språk, og Mauds sinnstilstand tillater henne å beskrive dagligdagse detaljer med kompleksitet og emosjonell dybde.»
Observer

Til toppen

Om forfatter Emma Healey

Emma Healey vokste opp i London, hvor hun er utdannet innen bokbinding. Hun fullførte MA i Creative Writing: Prose ved UEA i 2011, og Elizabeth er borte er hennes første roman. Hun ble utpekt til Londoner To Watch i 2014 av Evening Standard.

Til toppen

Intervju

En litterær verdenssensasjon

Hun er 28 år når hun leverer sitt første manus til forlaget. Da har hun arbeidet med det i fem år ved siden av jobb på galleri og bibliotek. Så snus Emma Healeys verden på hodet.

Hun ville skrive om et mysterium: Å glemme. Hun har opplevd det på nært hold. Farmor Nancy er dement, og hennes erfaringer har gitt liv til flere scener i boken. Men det var mormor Vera som var inne i hodet til Emma Healey da hun skrev Elisabeth er borte. Det var mormors stemme som ga henne inspirasjon til å skape hovedpersonen Maud. Nå er mormor død, og Emma Healey verdensberømt.

De fineste timene
– Min mor spilte av et opptak med mormor for ikke lenge siden, det er som å høre Mauds stemme. Da mormor lå for døden, tok jeg med meg alle historiene hun hadde fortalt opp gjennom årene. Jeg hadde skrevet dem ned, og leste dem høyt for henne. Jeg kan fortsatt se for meg hvordan hun smilte, grep tak i armen min. Det var de fineste timene i livet mitt, selv om begge visste at hun skulle dø. Som om hun forsto hvor verdifull hun var for meg. Hun visste jo at jeg skrev om en gammel dame med Alzheimers sykdom, sier Emma.

Noe helt annerledes
Hun jobbet tidligere som gallerist og er opptatt av kunst, men kunsten måtte gi tapt i kampen mot ønsket om å skrive. Det skulle ta fem knallharde år før Emma turte å levere manuset til et forlag hun følte tok henne på alvor. Så sto plutselig forlagene i kø. Det var merkelig å velge og vrake, og sakte ség tanken om at hun hadde skrevet noe helt annerledes inn. Noe de kalte krim. Demenskrim? Akkurat det var ikke hennes tanke. Hun ville bare skrive noe om hva som skjer når vi glemmer. Få oss til å ta demente mennesker på ramme alvor.

Utgitt på 25 språk
– Det var overveldende, og vanskelig å velge hvor boken skulle komme ut. Jeg valgte et forlag med visjoner som stemte med mine egne, og ett år etter utgivelsen er romanen oversatt til 25 språk og ute i 27 land, senest i Taiwan! Tenk det! Taiwan! Jeg kan fortsatt ikke helt tro at dette handler om meg og det manuset jeg satt hjemme og skrev og skrev på, og aldri trodde jeg skulle bli ferdig med. Det begynte med mange små tekster om karakterer og situasjoner, noen helt uten sammenheng. Når jeg hadde skrevet cirka 10 000 ord, prøvde jeg å lage et plot og en struktur som stemte med det jeg hadde skrevet.

Å realisere en drøm
Hun har brukt lunsjpauser, netter, helger og utallige turer på T-banen i London til det hun elsker mest av alt. Jobbet ved siden av de årene hun skrev, og når hun ikke orket å skrive, var kjæresten Adam der og oppmuntret henne til å fullføre drømmen. For ikke å snakke om researcharbeidet. Alle timene med lesing om demens, dagbøker på internett, fakta om Alzheimer, lister med symptomer og samtaler med spesialister og folk i familien på farssiden, der flere er rammet. Som om ikke dette var nok, la hun deler av historien til 1940-årene, og leste seg opp på hvordan folk og samfunn var på den tiden.

Et digert puslespill
– Sidehistorien om Sukey, søsteren til Maud, som forsvant etter å ha kranglet med sin ektemann Frank, ble etter hvert både naturlig og nødvendig. Utfordringen var å flette den sømløst inn i jakten på Elizabeth. Det var egentlig et digert puslespill, der jeg tok i bruk flere teknikker for å holde orden på den informasjonen jeg satt med. Det var selvsagt også viktig at researchen kun ble brukt når det var naturlig, sier Emma.

Emmas gode mantra
– Å ta demente på alvor har surret rundt i bakhodet mens jeg jobbet med manuset. Det er jo så mye annet enn hukommelsen som er intakt! Ikke stigmatisér, ikke baksnakk, ikke vær uhøflig og kanskje viktigst: Ikke overse. Sier Emma. Disse oppfordringene ble som et mantra etter hvert som hun skrev, de drev henne til å beskrive dagligdagse detaljer med en sjelden emosjonell dybde. Litteraturkritikere verden over er enige om at Elisabeth er borte er en oppsiktsvekkende krimbok, et ekstraordinært eventyr om en ordinær tragedie. Du har sannsynligvis aldri lest noe i nærheten av denne romanen.

Til toppen

Utdrag

Det ligger papirbiter over hele huset, i bunker eller festet på diverse flater. Skriblede handlelister og oppskrifter, telefonnumre og avtaler, notater om ting som allerede har skjedd. Papirhukommelsen min. Det er meningen den skal hindre at jeg glemmer ting. Men datteren min sier at jeg mister lappene. Det har jeg også skrevet ned. Likevel, hvis Elizabeth hadde ringt, ville jeg ha hatt en lapp. Jeg kan ikke ha mistet alle sammen. Jeg skriver ned ting, igjen og igjen. Ikke alle kan ha falt ned fra bordet og kjøkkenbenken og speilet. Og så har jeg en lapp som er stukket opp i ermet: Ikke hørt fra Elizabeth. Det står en gammel dato på den ene siden. Jeg har en forferdelig følelse av at det har skjedd henne noe. Hva som helst kan ha hendt. Det var noe i nyhetene i går, tror jeg. Om en gammel dame. Noe ubehagelig. Og nå er Elizabeth forsvunnet. Tenk om hun er overfalt og ligger død? Eller har falt og ikke kommer seg til en telefon? Jeg tenker på henne, at hun ligger på stuegulvet sitt, ute av stand til å reise seg, men likevel håper på å finne noe verdifullt der på teppet.
«Kanskje du har snakket med henne og glemt det, mor. Tror du det kan være mulig?» Helen rekker meg en kopp te. Jeg hadde glemt at hun var her.
Hun bøyer seg og kysser meg på hodet. Jeg kjenner leppene hennes gjennom det tynne håret som ligger i luftige bølger på issen. Det lukter en slags urt av henne. Rosmarin, kanskje. Jeg antar at hun har plantet noe. Til minne om noe.
«For, ja, du glemte jo at vi hadde vært ute på lørdag, ikke sant?»
Jeg plasserer koppen varsomt på stolens armlene og holder en hånd rundt den. Jeg ser ikke opp da datteren min beveger seg litt bort. Jeg antar at hun har rett. Jeg minnes ingenting fra lørdag, men jeg minnes ikke at jeg ikke minnes heller. Tanken får meg til å trekke pusten brått. Disse tomrommene er urovekkende. Mer enn urovekkende. Hvordan er det mulig at jeg ikke husker lørdag? Jeg får den velkjente følelsen av at hjertet hopper over et slag, en bølge av forlegenhet, frykt. Lørdag. Husker jeg i det hele tatt gårsdagen?
«Så kanskje du har snakket med Elizabeth.»
Jeg nikker og drikker litt av teen, og allerede nå har jeg mistet tråden i samtalen. «Du har nok rett.» Jeg er ikke helt sikker på hva jeg sier meg enig i her, men jeg liker følelsen av å gå inn i tomhet, å avslutte disse engstelige forsøkene på å huske. Helen smiler. Ligger det en antydning til triumf der?
«Ja vel. Jeg får komme meg av gårde.»
Helen skal alltid av gårde. Jeg betrakter henne gjennom vinduet mot gaten mens hun setter seg i bilen og kjører. Jeg kan aldri huske at hun kom hit. Kanskje jeg skulle skrive det ned. Men disse papirbitene på bordet ved stolen min, dette systemet for å huske, det er ikke perfekt. Så mange av notatene er gamle, ikke lenger aktuelle, og jeg går surr i dem. Og ikke engang de nye later til å inneholde riktig informasjon. Det er en lapp her der skriften fortsatt er fersk: Ikke hørt fra Elizabeth. Jeg fører fingrene over ordene, slik at de gnis litt utover. Er dette sant? Jeg må ha skrevet det helt nylig. Jeg kan i hvert fall ikke huske å ha hørt fra henne i det siste. Jeg strekker meg etter telefonen. 4-tasten er kortnummeret til Elizabeth. Det ringer og ringer. Jeg skriver noe.

Til toppen