Det å berøre og underholde

Jeg skriver først og fremst for å underholde, men også berøre noe hos leseren. Årene jeg jobbet som sykepleier i psykiatrien, ga meg både en bredere kunnskap om menneskesinnet og et stort engasjement for psykisk uhelse. Det er nok derfor jeg ofte ender opp med å skrive fortellinger innenfor dette feltet, forteller Anne Elvedal i et intervju til magasinet Sykepleien.

Elvedal gjorde mye research til boka. Det er lenge siden hun jobbet i psykiatrien, men hun har hatt god hjelp fra andre pleiere og psykologer, spesielt naboen som er psykolog og jobber med hypnoterapi.
- Jeg testet hypnose flere ganger, forteller hun.
Det ga henne blant annet en verdifull innsikt i hvordan vi lagrer minner, noe som er en viktig del av boka.

I boken Du kan kalle meg Jan er hypnose med på å avsløre ting fra barndommen til hovedkarakteren Ida Hansen.
- Hypnose er fortsatt kontroversielt innenfor mange felt, selv om den moderne hypnosen ble tatt i bruk for flere hundre år siden og det finnes mye forskning. Jeg synes hypnose er utrolig spennende og fascinerende, og jeg lærte veldig mye om det under arbeidet med boka, forteller Elvedal.

- Jeg skriver om noe av det jeg selv er mest redd for her i verden: kidnapping, eller at ens barn skulle forsvinne eller bli bortført, sier Elvedal.
- Psykologisk thriller er en sjanger som gir muligheter til å utforske menneskesinnet på godt og vondt. Det er noe av grunnen til at jeg liker denne sjangeren så godt.

Elvedal forteller videre at hun mener det er viktig å tørre og skrive om vanskelige tema. Samtidig må man finne en balanse der historien også har mye varme og letthet.
- Det var vel noe av det viktigste jeg tok med meg fra arbeidet i psykiatrien, at når man var så tett på livets tunge sider, var det ekstra viktig med humor og varme …

Forfatteren jobbet som sykepleier på akuttavdelingen på Gaustad sykehus i Oslo i flere år. Men det ble tøft, og enkelte steder manglet også gode sikkerhetsrutiner. Derfor tok hun tekstforfatterlinjen ved Westerdals reklameskole. Etter det har Anne Elvedal jobbet som manusforfatter for film og tv til stor suksess, med blant annet krimserien basert på Jørn Lier Horst sine bøker om William Wisting.

Til toppen

Noen ganger lurte hun på om han hadde rett. Men ikke i dag. I dag spisset hun de sprukne klørne og flekket de felte tennene. Brydde seg ikke om at han kom til å skru ut lyspæra i taket etterpå og kaste henne inn i mørket. Da ville hun bare lukke øynene og fly hjem til mamma.
Hun var ikke rask nok til å heve armene foran hodet. Hånda var raskere. Knyttneven i dag. Noe knekker. Sprekker. Lyset begynner å skjelve. Eller er det hun?
Hun ligger på gulvet, uten pust. I en rød julekjole i glitrende fløyel. Rød sløyfe i det mørke, krøllete håret. Rød, blodig leppe.
Jente gjemt, glemt.
Ved lårene sprer en lunken, våt dam seg utover gulvet. Hun gråter ikke. Ikke lenger. Isteden beveger hun på leppene, slipper ut lyder, spede, sterke, et spørsmål. Det samme hun har spurt, om og om igjen, disse brukne dagene, ukene, månedene, som har floket seg sammen til et forsteinet troll som aldri må sprekke, aldri, aldri.
«Hva heter du?» spør hun.
Et navn kan kanskje gjøre ham til et menneske.
Hånda som senket henne, stryker henne over håret, kjærlig. Hun prøver å ligge rolig, men magen rykker ustyrlig i kramper, tarmene leter desperat etter næring. Hvor mange dager til vil det bli uten mat? Angeren kommer snikende, som om den har ligget i skyggene og ventet. Nå kveiler den seg inn i årene. Den har kommet oftere i det siste. Det eneste hun ønsker nå er at han skal løfte henne opp, vaske sårene, gi henne noe annet enn det rosa kaninøret hun har tygd i stykker, synge en nattasang. Hånda hans er varm. Varmer meg. Jeg holder den. Holder fast. «Vær så snill. Si det,» hvisker jeg. «Jeg skal ikke sladre. Jeg lover.»
Pusten hans kommer nærmere. Blåser som en flamme. Brenner hull i kinnet mitt. Vil han bite igjen nå? Bite bort biten. Den siste. Meg. Nei? Han hvisker tilbake at jeg har vært snill snill pike. At jeg fortjener en premie. Ordene hans kravler inn i øret mitt som kåte larver:

«Du kan kalle meg Jan.»

Til toppen