Dronen (Innbundet)

kriminalroman

Forfatter:

Sommerkveld i Maridalen. En drone letter fra en militærleir og tar veien inn over den svarte granskogen. Mannen som styrer den, får øye på et ensomt telt på en åpen plass. Så kommer det en kvinne ut fra teltet.

Dronemannen kjenner at hjertet slår som en hammer mot brystbenet når han ser kvinnen. Han har slått seg til ro med sin diagnose for lengst. Han er liksom ingen. Bare en usynlig mann i en nedlagt militærleir. En enfoldig fyr. Har aldri hatt kjæreste. Dessuten må jo kvinnen rett og slett være dum? Solen synker, tussmørket overtar og Dronemannen går inn i en av bygningene, kler seg i en gammel brannmannsuniform og gjør seg klar til å gå ut i skogen. 

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 375
Forlag: Aschehoug
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788203363313
Kategori: Krim og spenning
Omtale Dronen

Å se det som skjules

Politiførstebetjent Marian Dahle bor fortsatt i dragehuset på Frogner. Hun sliter med de senskadene hun pådro seg i brannulykken for halvannet år siden. Frynsete nerver, hjerteflimmer, trykket mot pannen, lakenskrekken, frykten for å falle ned i det svarte hullet.

Hun må for all del ikke komme inn i den tilstanden igjen. Men det er egentlig i den dissosiative tilstanden Marian ser klart og løser saker. Hun har fått seg kjæreste, kunstnersjelen og naboen Heine, ting har gått seg til for Marian, men det er bare på overflaten. Så ringer Cato Isaksen. Drap i Maridalen, i et telt. Marian er egentlig ikke frisk nok, men dras inn i saken og noe hun ikke kan kontrollere.

Insekteksperten

Et spor fører til noe som skjedde i militærleiren før den ble nedlagt. Soldater ble sendt til Afghanistan i sin tid, soldater som ikke hadde helt rent mel i posen. Rapporter har forsvunnet. Et dronefirma er etablert i den gamle leiren nå. Men hva er krysspunktet? Gjennom etterforskningen får Marian et litt for tett forhold til offerets datter, den seksten år gamle Agnes som er insektekspert. Det Marian ikke vet, er at den rødhårede Agnes har planer om å slå opp et telt og overnatte akkurat der de to tidligere drapene har skjedd om noen uker, den natten insektene skal sverme. Det vet bare leseren, som i denne historien er i forkant hele tiden, noe som trigger spenningen. Det er noe ved Agnes, det er noe hun holder skjult selv om Marian gang på gang prøver å nå inn til henne. Hva er det Agnes vet, hva er det hun har gjort som har fått henne til å lukke seg så fullstendig? Marian sanser at det er noe som ikke stemmer med familien til den drepte, det noe i etterforskningen hun ikke klarer å fange opp. 

Nye naboer

Som i forrige bok er Marians dragehus på Frogner også denne gangen en viktig kulisse. En mor med en liten sønn har flyttet inn i første. Det distraherer henne og får henne inn i feil modus etter hvert som etterforskningen går i stå. Noe privat og farlig lokker drapsmannen til Marians hus og hage. Boxeren Birka er gammel, og sorgen over å se at hundens liv går mot slutten, gjør at hun overser andre detaljer. 
Marian drar opp til den øde teltplassen, vaker rundt i den svarte skogen, hva er det hun ikke har fått med seg, hva er det hun ikke ser? Hun kjenner seg overvåket, hører kvister som knekker, er redd for panikken. Forholdet til Heine blir anstrengt, for det er noe med ham. Han gjør noe som trekker den lille nabogutten inn i saken, men det tar for lang tid før Marian skjønner sammenhengen. Hun prøver fortvilet å få tak i forbryterens motiv og takle fortvilelsen over noe som skjer med hunden hennes og de nye naboene. Det er noe som henger sammen, men hun mangler den avgjørende brikken.

Elektrisk stemning

Unni Lindell har likt å skremme folk fra hun var bitte liten, og lysten har tydeligvis ikke blitt noe mindre med årene. Hun klarer å skape en elektrisk stemning i miljøene vi ferdes i, enten vi er hjemme i dragehuset til Marian eller i skogen i Maridalen en dunkel sommernatt. Du er til stede når du leser Lindell, får den yrende følelsen av at noe kan skje hele tiden, du kjenner uroen som preger folk som lever i ytterkanten og har det irrasjonelle, vaktsomme preget. Her har hun virkelig tatt denne oppgaven alvorlig og slår kloa i deg fra første til siste linje. Det er bare å bøye seg i støvet, krimdronningen Unni Lindell har klart det igjen. 

Til toppen

«Dronen» byr på alt det som har gjort Unni Lindell til Norges krimdronning.
VG

Andre utgaver

Dronen
Bokmål Lydbok-CD 2018
Dronen
Bokmål Ebok 2018
Dronen
Bokmål Nedlastbar lydbok 2018

Flere bøker av Unni Lindell:

Om forfatter Unni Lindell

Unni Lindell, født 1957, er en av Norges mestselgende forfattere. Kriminalromanene om Cato Isaksen og Marian Dahle er oversatt til en rekke språk og er solgt i nærmere 4 millioner eksemplarer bare i Norge. 

I 2016 ble Marian Dahle hovedperson i Krimromanen Jeg vet hvor du bor, noe hun også er i Dronen.

Unni Lindell tar gjerne utgangspunkt i det hverdagslige og nære, og utforsker gjerne i tematikken rundt det mystiske, surrealistiske eller i marerittet. I kriminalromanene er etterforskernes turbulente privatliv av vesentlig betydning, og bøkene utmerker seg også ved at karaktertegningene er gjort med stor psykologisk innsikt og i et språk som skiller seg fra det vante i sjangeren. 

Til toppen

Utdrag

Han holdt blikket på skjermen, styrte dronen over trekronene, så tjernet med svart vann, bekken og kjerreveien som lignet et brunt bånd langt der nede. Det var stier her og der, men ingen hus, bare gården på bakketoppen og kornjordet som hellet ned mot bilveien. Det svartgrønne mørket åpnet seg i plassen i skogen; den giftige, lysegrønne fargeflekken, før rapsåkeren begynte.

I morges hadde han filmet morgengryet; pollenfrøene hadde svevd i de hvite morgenstrålenes motlys, hadde lignet dampskyer over rapsen. Men nå var det kveld, raklene hang med hodene.

Da så han teltet. En kvinne krøp ut fra åpningen, reiste seg og gikk noen skritt. En ufrivillig lyd glapp over leppene hans. Hun hadde slått opp teltet nøyaktig på samme sted som den dama som var blitt hugget i hjel for fem år siden. Visste hun ikke det? Han senket dronen, kjente grobladene og tistlene som vokste langs grunnmuren klø mot den bare huden mellom sokkene og buksa. Hun hadde hvitt skjørt og en rød topp på seg. Avstandsmåleren viste at hun var én kilometer unna. Hjertet begynte å slå på en annen måte nå. Kvinnen forflyttet seg med langsomme hakkete bevegelser, slik katter gjorde når de ikke ville trigge rivaler. Det var de forsinkede signalene. Nå la hun seg ned på magen, som om hun så på noe nede i gresset. Han rettet seg opp og fokuserte. For en uke siden hadde han sett en rødhåret ungjente parkere en skuter ved den store steinen, der kjerreveien begynte, med dette var ikke henne. Dette var en annen kvinne, en voksen, en lyshåret en.

Hun reiste seg igjen. Nå var bevegelsene hennes normale. En mygg beit ham i kinnet, foten hans gled ned i en sprekk i asfalten og han slo låret inn i det morkne trebordet han brukte som landingsplass. – Faen! Smerten stinget gjennom hoftebeinet og videre mot skrittet. Han beit kjevene sammen til tennene gnisset mot hverandre.

Så senket han dronen ytterligere, lot den surre i lufta over henne. Hadde hun en hund? Eller en mann? Hun kikket et øyeblikk opp, hørte hun lyden? Han trodde ikke det, og lysene hadde han slått av, men kvinner hadde fornemmelser. Hun krøp inn i teltet igjen. Gråmørket kom, lufta ble skarpere, teltet ble svart. Han styrte dronen tilbake over leiren og så de siste solstrålene blinke som et varsel gjennom en åpning i granveggen. Lysbuen traff de knuste rutene i veksthuset, som lå i bakkant av tomten, der hullet i gjerdet var. Og så sank sola ned i en bred segmentert linje og ble borte. Fuglene kvitret ikke lenger, det var bare stillhet nå. Hjertet slo som en hammer mot brystbeinet. Han hadde aldri hatt kjæreste. Kvinner burde ikke telte alene, ikke i ensomme skoger.

Til toppen