Et kort gys av ubehag, så så han seg rundt igjen. Han gikk ned en halv etasje, stilte vesken på gulvet foran en dør, rotet rundt blant bærbare PC-er, kubein, brekkjern og små slegger, løftet opp et lite apparat og førte apparatets spiss inn i låsen. En kort, dump, brummende lyd hørtes, og så kom klikket. Han åpnet døren, smatt inn og stengte den etter seg. Som om han aldri hadde vært der.

Kjelleren var forholdsvis stilig, en fattig, men nøktern fetter av jugendoppgangen. Svak lukt av jord, dunster av en landlig fortid. I skyggene var det enda en dør, en ytterst uanselig en. Mannen med uret gikk dit og gjentok prosedyren med apparatet.

Han var inne i søppelrommet. Ikke engang her var stanken særlig forstyrrende. Antagelig ble søppelet hentet ofte. Eller så luktet til og med søppelet bedre enn andres.

Han krøp sammen bak en av søppeltønnene og trådte inn i en velkjent tilstand. Ventingens tilstand. Pulsen gikk ned, pusten ble langsommere, hjerneaktiviteten avtok, all bevegelse opphørte. I de gode, gamle dagene pleide han å tenke på det som vegetering. En ekstrem passivitet som bar bud om en ekstrem aktivitet. Et solsikkefrø i vinterjorden.

Det var lenge siden. Det var andre tider.

Minuttene gikk. Mannen med uret satt fullstendig stille. Kroppen husket, den husket alt. Det var dette han var skapt for. Resten var bare en fasade. Resten av dritten.

Inne i kroppen tikket en indre klokke. Han hadde nesten kunnet greie seg med den. Den gikk bestandig riktig.

Men det gjorde armbåndsuret også. Det var det eneste utenfor ham som aldri sviktet.

I den mest svikefulle av verdener.

Han så på den fine, perlemorhvite urskiven. Den trådtynne sekundviseren tikket sakte oppover mellom de diamantformede siffererstatningene langs venstre side av urskiven.

Ti, ni, åtte, sju. Livet, tenkte han. Slik det ble.

Han så et bilde av en blond kvinne som skuet ut over en lyseblå havbukt, med en bæresele på maven. Fire, tre, to, en.

Det var torsdag tjuende mars, og klokken var nøyaktig 10.40.

Til toppen