| Forfatter: | Unni Lindell |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2012 |
| Antall sider: | 409 |
| Forlag: | Aschehoug |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Cato Isaksen |
| Serienummer: | 9 |
| ISBN/EAN: | 9788203352119 |
| Kategori: | Tradisjonell krim og Nordisk krim |
Omtale Djevelkysset
Mor, kone og elskerinne
Vivian Glenne jobber på det lokale renseriet, er samboer med en taxisjåfør og har tre sønner. En kveld går hun ut i skogholtet bak rekkehusbebyggelsen med en spade. Hun kommer ikke tilbake i live. Det skal vise seg at Vivian har levd et dobbeltliv med mange hemmeligheter. Den dreptes femtenårige sønn, Dan, og vennen hans Jonas setter i gang sin egen etterforskning av saken. Og det mangler ikke mistenkte.
Naboene Birgit og Frank Willmann har noe å skjule. Vivians eksmann har kommet med gjentatte trusler, og så er det den ukjente mannen i BMWen som skjelte ut Vivian samme dag som hun ble drept. Idet guttene bestemmer seg for hvem de tror er den skyldige, tar saken en farlig vending ....
Farlige relasjoner
Unni Lindell har vært krimforfatter i over femten år. For hver bok blir hun mer dreven, mer stilsikker. I Djevelkysset leverer hun en historie med et så forrykende tempo at det er umulig å legge boken fra seg. Fra åpningen der Vivian Glenne blir funnet drept og den spede etterforskningen tar til, tar plottet plutselig en uventet vending, og så vi er i gang. Uhygge i nære familierelasjoner, klaustrofobiske naboskap og hemmelige forhold trekkes frem i lyset og setter fokus på både det sårbare og det farlige. Cato Isaksen og hans ustabile kollega Marian Dahle står overfor en ny, vanskelig sak.
Om den ikke blir løst fort, vil flere dø …
Indre demoner
Marian Dahle ble introdusert i Cato Isaksen-bøkene i Honningfellen for fem år siden. Hun er et fargerikt innslag som tar stadig større plass i bøkene, til stor glede for oss lesere. I bokens åpningsscene forsøker Marian å ta grep om sine indre demoner, hun følges av en angst for at hun er mer lik gjerningsmennene hun jakter på enn hun selv vil innrømme. Forholdet hennes til sjefen blir stadig mer problematisk, og hun gjør det ikke enkelt for seg selv. Likevel er det Marian, og ikke minst hennes trofaste følgesvenn bokseren Birka, som vi heier på fra første side. Og idet vi har bladd om den siste og kan puste ut etter en heftig avslutning, er det ingen tvil: Unni Lindell er Norges krimdronning nummer én!
På alle vis en djevelsk dyktig utført roman om uhygge i nære familierelasjoner, klamme naboforhold og dystre hemmeligheter.Knut Holt, Fædrelandsvennen
Flere bøker av Unni Lindell:
Utdrag
BIRGIT WILLMANN SÅ PÅ FRANK SOM STO I DEN ÅPNE HAGEDØREN OG KIKKET UT PÅ POLITIFOLKENE.
Sirenelyden fra en utrykningsbil skar gjennom henne. Det krydde av politifolk utenfor.
Hun kjente hvordan hjerterytmen hennes vekslet mellom hurtig og langsom. Det var som om lyden satte seg fast i boligområdet, som om den hengte seg i takrennene og rant som vann og fosset ned langs treveggene.
Selv etter at sirenen ble slått av, fortsatte den inne i hodet hennes. Stua virket trangere enn vanlig. Selvforakten hadde, etter alle disse årene, gitt henne en slags skallbeskyttelse; som en skilpadde levde hun inne i seg selv, men virkeligheten slapp henne aldri langt fra seg, den var aldri mer enn et øyeblikk unna.
Rommet var overfylt med små bord, en skinnsofa og altfor store stoler. Alle flater var dekket med nipsfigurer, og det var skinnende rent overalt.
Rosemønsteret på putene i sofaen lignet plutselig blod. På veggen hang et par gamle landskapsmalerier, og på motsatt vegg hang det familiebilder i svart-hvitt.
Birgit løftet hånden til halsen og kjente pulsen banke mot fingrene. Nyheten hadde spredt seg som ild i tørt gress.
Den unge nabokvinnen med babyen vegg i vegg hadde ringt på døren deres og fortalt på innpust om det grusomme funnet; ute i skogholtet, like ved veksthuset. Cecilie i parfymeriet sto og snakket med politifolkene. Det var hun som hadde funnet henne. Et lik mellom bregnene, en kvinne som lignet på Vivian, og det var selvsagt Vivian.
De røde skoene hadde ligget slengt like ved siden av.
Hvor redd gikk det an å bli: I natt hadde et kort tordenvær flerret i stykker himmelen over skogholtet. Hun hadde stått opp og trukket gardinene til side og sett ut.
De gule lynene delte henne i to. Angsten for tordenværet hadde samme tyngde som det hun følte nå. Hva var det med Frank? Han målte én nittifire på strømpelesten.
Ryggtavla hans var sunket ørlite sammen. Søkket mellom skulderbladene var synlige gjennom den lyseblå skjorta.
Frank snudde seg mot henne.
Hun kjente kvalmen komme rullende. – Jeg må gå nå, sa hun. – Nå er det bare meg som kan åpne renseriet.