Djevelkysset (Innbundet)

kriminalroman

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2012
Antall sider: 409
Forlag: Aschehoug
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788203352119
Kategori: Krim og spenning og Krim og mysterier
Omtale Djevelkysset

Mor, kone og elskerinne

At tilsynelatende vanlige mennsker skjuler dystre sider, er ikke noe uvanlig bakteppe for en kriminalroman. Men i Djevelkysset er hemmelighetene større og mørkere enn hos de fleste ...

Vivian Glenne jobber på det lokale renseriet, er samboer med en taxisjåfør og har tre sønner. En kveld går hun ut i skogholtet bak rekkehusbebyggelsen med en spade. Hun kommer ikke tilbake i live. Det skal vise seg at Vivian har levd et dobbeltliv med mange hemmeligheter. Den dreptes femtenårige sønn, Dan, og vennen hans Jonas setter i gang sin egen etterforskning av saken. Og det mangler ikke mistenkte. 
Naboene Birgit og Frank Willmann har noe å skjule. Vivians eksmann har kommet med gjentatte trusler, og så er det den ukjente mannen i BMWen som skjelte ut Vivian samme dag som hun ble drept. Idet guttene bestemmer seg for hvem de tror er den skyldige, tar saken en farlig vending ....

Farlige relasjoner
Unni Lindell har vært krimforfatter i over femten år. For hver bok blir hun mer dreven, mer stilsikker. I Djevelkysset leverer hun en historie med et så forrykende tempo at det er umulig å legge boken fra seg. Fra åpningen der Vivian Glenne blir funnet drept og den spede etterforskningen tar til, tar plottet plutselig en uventet vending, og så vi er i gang. Uhygge i nære familierelasjoner, klaustrofobiske naboskap og hemmelige forhold trekkes frem i lyset og setter fokus på både det sårbare og det farlige. Cato Isaksen og hans ustabile kollega Marian Dahle står overfor en ny, vanskelig sak.
Om den ikke blir løst fort, vil flere dø …

Indre demoner
Marian Dahle ble introdusert i Cato Isaksen-bøkene i Honningfellen for fem år siden. Hun er et fargerikt innslag som tar stadig større plass i bøkene, til stor glede for oss lesere. I bokens åpningsscene forsøker Marian å ta grep om sine indre demoner, hun følges av en angst for at hun er mer lik gjerningsmennene hun jakter på enn hun selv vil innrømme. Forholdet hennes til sjefen blir stadig mer problematisk, og hun gjør det ikke enkelt for seg selv. Likevel er det Marian, og ikke minst hennes trofaste følgesvenn bokseren Birka, som vi heier på fra første side. Og idet vi har bladd om den siste og kan puste ut etter en heftig avslutning, er det ingen tvil: Unni Lindell er Norges krimdronning nummer én!

Til toppen

På alle vis en djevelsk dyktig utført roman om uhygge i nære familierelasjoner, klamme naboforhold og dystre hemmeligheter.
Knut Holt, Fædrelandsvennen

Andre utgaver

Djevelkysset
Bokmål Ebok 2012
Djevelkysset
Bokmål Heftet 2016
Djevelkysset
Bokmål Nedlastbar lydbok 2012

Flere bøker av Unni Lindell:

Om forfatter Unni Lindell

Drømmefangeren

- For meg er alle jeg skriver om levende. Jeg har dem med meg og drømmer om dem om natta, forteller Norges krimdronning Unni Lindell.

Unnis bøker tar gjerne utgangspunkt i det hverdagslige og nære, men under overflaten ligger uhyggen gjemt. Bak fasadene i små rekkehusleiligheter kan de mørkeste hemmeligheter skjule seg …

– Det er sårbart og farlig å være menneske. Ingen kan se utenpå folk hvem de egentlig er. Mennesker kan endre seg i møtet med hverandre, både positivt og negativt. Selv en morder kan være en sart sjel. Eller ikke! Det er svært tynne vegger mellom IDYLL og KATASTROFE. Ting man gjør eller ikke gjør kan få følger. I denne boka har flere av de involverte noe å skjule og i relasjon til hverandre kan mistanker og feiltolkninger få følger, røper Unni om sin nyeste roman, Djevelkysset.

– Da du jobbet med Sukkerdøden, skrev du deg nærmest syk. Hvordan har skriveprosessen vært denne gangen?
– Skriveprosessen har vært forferdelig. Når jeg har levert manus tar det uker å komme seg på beina igjen. Det er noe jeg ikke burde si, for mange tror det er romantisk og behagelig å jobbe med skriving. Fra jeg setter den første setningen på «papiret» er jeg inne i en dishamonisk stemning og en stressfølelse som gjør at jeg bare vil bli ferdig! Siden skriveprosessen pågår i ganske mange måneder er dette veldig vanskelig. Mannen min og jeg bor fra hverandre de siste månedene før boken er ferdig. Det er for min skyld, og for hans. Jeg klarer ikke at noen snakker til meg når jeg er konsentrert, og ikke opptatt av spising og soving og sosiale settinger. JEG VIL BARE HA FRED! Og mannen min slipper en halvgal overfokusert stressdame som sier hysj når han snakker til meg, fordi jeg akkurat da kom på en viktig ting. Jeg har flyttet hjem igjen nå og nå har vi hyggelige middager og snakker i timesvis. Vi har jo ikke «sett» hverandre på lenge. Det koster meg mye å få til en bok. Noen ganger lurer jeg på om jeg orker dette en gang til. Men det er stas når boka kommer ut. Veldig stas. Jeg går for den følelsen!

– Hvordan fikk du idéen til plottet i Djevelkysset?
– Som alltid kan det være en helt hverdagslig ting jeg ser eller hører om. Tett rekkehusmiljø har jeg selv bodd i. Små skoger har jeg aldri likt. Relasjoner mellom naboer og forhold mellom ektefeller er også spennende. Hvem er de egentlig? Forholdet mellom femtenåringene Dan og Jonas er både sterkt og sårbart. Jeg har sønner selv og har brukt noe av egne erfaringer. Overmodige guttunger kan sette seg selv i farlige situasjoner. Renserier har jeg alltid ønsket meg som kulisse, noe med lukta og klærne på stativene. Noe overrent og hvitt og sterilt liksom. Menn som er medlem i Frimurerlosjen har jeg alltid syntes er litt creepy. Boka slutter 22. juli klokka 15.24. Da er saken løst og Cato Isaksen tror at han skal på ferie.

– Marian Dahle overtar stadig rampelyset fra Cato Isaksen. Beskriv forholdet mellom Cato og Marian for oss, slik det har vært, og slik det er i Djevelkysset.
– Marian og Cato elsker å hate hverandre. De er veldig like og ønsker begge å holde sin posisjon. Marian er noe ustabil. Fortiden hennes er ikke bearbeidet. I denne boka drikker hun litt for mye og søker profesjonell hjelp, men så dukker saken opp og hun må avbryte dette. Cato liker henne egentlig veldig godt. I denne boka forsøker han på alle måter å hjelpe henne og komme henne nær. Nesten for nær!

– Dramatikken i Djevelkysset kretser om et knippe mennesker bosatt i samme gate. Har folk like mange skjeletter i skapet i virkeligheten? 
– Ja, det tror jeg. Virkeligheten overgår alt jeg kan klare å koke i hop. Tenk bare på Orderudsaken og 22 juli. Hvem ville «trodd» på en sånn bok!!!

– Hvilke av karakterene hadde du størst moro av å skape, og hvorfor?
Marian er en favoritt. Fordi hun er litt på «siden». Fordi hun er overmodig og gjør litt gærne ting. Birgit Willmann var også en spesiell dame å kreere. Så mye mørke i seg og så mye kraft. Og Dan, offerets sønn. Han har jeg hatt helt inni hjertet mens jeg skrev. For meg er alle jeg skriver om levende. Jeg har dem med meg og drømmer om dem om natta.

– Avslutningen på boken din etterlater leseren med et iskaldt grøss nedover ryggraden i det Cato gjør seg klar for å ta sommerferie, den 22. juli kl. 15.26. Hvor går veien videre for Marian og Cato nå?
– I neste bok blir Marian med i en spesialgruppe. Jeg har tittelen klar og boka skal handle om kvinner som må gå under jorda og leve på skjult adresse. Og det skjer noe grøssende grusomt og slutten vrir hele historien rundt. Men først skal jeg leve litt. Det er to år til neste bok. Stakkars mannen min, han gruer seg allerede. Ikke si til ham at jeg har fått en ny ide!

----
Tett på Unni:

Hvordan vil du beskrive deg selv?
Arbeidsom, fokusert og rett frem

Hvordan vil andre beskrive deg?
Kontrollfreak, en som bryr seg, usporty (i ordets rette forstand, siden jeg aldri går tur eller trener. Har ALDRI vært inne i et treningsstudio og sluttet å gå på ski for femten år siden. Vil gjerne ta taxi til postkassa og synes frisk luft og natur er svært oppskrytt.)

Favorittroman:
Juleoratoriet  av Gøran Tunstrøm. Den kryper på innsiden av huden og gror fast i sjela di.

Favorittfilm:
Brasils hjerte, fordi den griper en så voldsomt og handler om barns sårbarhet og hvor hard verden er.

Er redd for:
Å fly, for løse hunder, for at det skal skje noe forferdelig med de jeg er glad i. For voldtektsmenn og mordere og terror. I det hele tatt, spør meg heller hva jeg ikke er redd for. Jeg er faktisk ikke redd for å ta heis og jeg er ikke redd for katter (ganske modig med andre ord).

Til toppen

Utdrag

BIRGIT WILLMANN SÅ PÅ FRANK SOM STO I DEN ÅPNE HAGEDØREN OG KIKKET UT PÅ POLITIFOLKENE.

Sirenelyden fra en utrykningsbil skar gjennom henne. Det krydde av politifolk utenfor.

Hun kjente hvordan hjerterytmen hennes vekslet mellom hurtig og langsom. Det var som om lyden satte seg fast i boligområdet, som om den hengte seg i takrennene og rant som vann og fosset ned langs treveggene.

Selv etter at sirenen ble slått av, fortsatte den inne i hodet hennes. Stua virket trangere enn vanlig. Selvforakten hadde, etter alle disse årene, gitt henne en slags skallbeskyttelse; som en skilpadde levde hun inne i seg selv, men virkeligheten slapp henne aldri langt fra seg, den var aldri mer enn et øyeblikk unna.

Rommet var overfylt med små bord, en skinnsofa og altfor store stoler. Alle flater var dekket med nipsfigurer, og det var skinnende rent overalt.

Rosemønsteret på putene i sofaen lignet plutselig blod. På veggen hang et par gamle landskapsmalerier, og på motsatt vegg hang det familiebilder i svart-hvitt.

Birgit løftet hånden til halsen og kjente pulsen banke mot fingrene. Nyheten hadde spredt seg som ild i tørt gress.

Den unge nabokvinnen med babyen vegg i vegg hadde ringt på døren deres og fortalt på innpust om det grusomme funnet; ute i skogholtet, like ved veksthuset. Cecilie i parfymeriet sto og snakket med politifolkene. Det var hun som hadde funnet henne. Et lik mellom bregnene, en kvinne som lignet på Vivian, og det var selvsagt Vivian.

De røde skoene hadde ligget slengt like ved siden av.

Hvor redd gikk det an å bli: I natt hadde et kort tordenvær flerret i stykker himmelen over skogholtet. Hun hadde stått opp og trukket gardinene til side og sett ut.

De gule lynene delte henne i to. Angsten for tordenværet hadde samme tyngde som det hun følte nå. Hva var det med Frank? Han målte én nittifire på strømpelesten.

Ryggtavla hans var sunket ørlite sammen. Søkket mellom skulderbladene var synlige gjennom den lyseblå skjorta.

Frank snudde seg mot henne.

Hun kjente kvalmen komme rullende. – Jeg må gå nå, sa hun. – Nå er det bare meg som kan åpne renseriet.

Til toppen