Pupillen (den ene du klarer å fokusere på mens du passerer) er egentlig bare et hull, en åpning bak en gjennomsiktig hinne, svart siden den ikke slipper ut noe lys, men i lys av ditt eget indre får du innblikk i lengsler, lyster, lidelser i et antall som ikke står noe tilbake for dine egne, et sikkert like stort volum kjærlighet, beslektede erindringer, opplevelser og felles erfaringer som sammen med en rekke skikkelser du snart drar kjensel på (venners kjæresters slektningers kollegers naboers venner eller nærmere), skaper et uhyre rikt og intrikat nettverk av berøringspunkter og forbindelseslinjer som brer seg uhemmet; du trenger ikke rare fantasien for å forstå at det også må innbefatte alle de andre som går rundt deg i byen denne lørdags formiddagen, alle med sine lengsler etc., og i den grad du evner å ta det innover deg, vil det åpne seg noe sånt som en umåtelig, allmenn sjel, i størrelsesorden som fra selve himmelen og ned til den minste lille krusning på et enkelt sinns overflate. Men før du kommer så langt, vender jeg blikket bort idet jeg skjønner at du ikke er den jeg trodde du kunne være, eller bare at jeg ikke orket å se deg mer i øynene, og går videre, nokså uberørt; samtidig er signalene fra øyebunnen sendt videre innover, og har dannet en ny kobling mellom noen av hjernens mange milliarder nerveceller, en gnistrende krets som i lang tid kan fortelle meg om dette blikket, og slik fortsetter du å stirre, innenfra.

Til toppen