«Det ble sagt at det var hjertestans,» kommenterte Wisting. «Er det grunn til å tro noe annet?»
Riksadvokaten beveget hodet fra side til side.
«Han fikk et nytt infarkt på sykehuset,» forklarte han. «Det blir en medisinsk obduksjon senere i dag, men det er ingen ting som tilsier noe annet enn at det var et naturlig dødsfall.»
Wisting ble sittende med kaffekoppen i hånden mens han ventet på fortsettelsen.
«Partisekretæren kontaktet meg i går kveld,» holdt riksadvokaten fram. «Han var på sykehuset da Clausen døde.»
Riksadvokaten snakket om Walter Krom som var ansatt som partiorganisasjonens øverste leder.
«Etter at sønnen til Clausen omkom, var det ingen nær familie igjen. Krom sto oppført som nærmeste pårørende. Han tok hånd om eiendelene som Clausen hadde på seg da han kom til sykehuset, deriblant nøkkelen til hytta i Stavern.»
Wisting visste hvor hytta lå. Da Clausen var utenriksminister hadde den inngått i politiets planverk for objektsikring. Den lå helt i utkant av hytteområdet ved Hummerbakken, som strengt tatt var nærmere Helgeroa enn Stavern.
«Han dro ned til hytta i går, mest for å sjekke at vinduer var lukket og dørene låst, men også med tanke på at det skulle ligge noe partisensitivt der. Selv om han var pensjonert, tilhørte Clausen en rådgivende gruppe rundt partiledelsen.»
Wisting satte seg litt fram på stolen.
«Hva fant han?» spurte han.
«Det er en gammel, men romslig hytte,» fortsatte Riksadvokaten som om han trengte tid på å komme til poenget. «Svigerfaren hans satte den opp på 50-tallet, da Clausen kom inn i familien hjalp han til med å bygge den ut. Han jobbet opprinnelig som forskallingssnekker og jernbinder, vet du, før han gikk inn i politikken på heltid.»
Wisting nikket. Bernhard Clausen tilhørte den gamle delen av partiet og var en av få sentrale Ap-politikere som hadde bakgrunn som industriarbeider. Fagforeningsarbeidet var det som hadde vekket interessen for politikk.
«Hytta ble bygget ut med tanke på at de skulle bli en stor familie, barn og barnebarn. Seks soverom i alt.»
Riksadvokaten rettet ut en fold i den grå dressbuksen.
«Et av rommene var låst,» fortsatte han. «Krom tok en nøkkel fra en av de andre dørene og låste seg inn. Det var et av de minste rommene, med bare en køyeseng. I sengene sto det stablet pappesker. Jeg vet ikke hvor mange. Walter Krom undersøkte dem. De var fulle av penger. Kontanter.»
Wisting satte seg opp i stolen. Gjennom samtalene hadde tankene hans gått i mange retninger, men dette kom uforvarende på ham.
«Pappesker med penger?» gjentok han. «Hva snakker vi om her? Hvor mye?»
«Utenlandsk valuta,» forklarte Riksadvokaten. «Euro og dollar. Anslagsvis fem millioner av hver valuta.»
Wisting åpnet munnen, men måtte lete etter noe å si.
«Ti millioner kroner?»
Riksadvokaten ristet på hodet
«Fem millioner Euro og fem millioner dollar,» korrigerte han.
Wisting hadde problemer med å finne den rette totalsummen, men det måtte være snakk om rundt 80 millioner.
«Hvor kommer de fra?» spurte han.
Riksadvokaten slo ut med armene og fikk en mine i ansiktet som signaliserte at det var et mysterium.
«Det er derfor jeg har bedt deg om et møte,» svarte han. «Jeg vil at du skal finne det ut.»
Til toppen