Portrett av en ubehøvlet by
Hjembyen Helsingfors kommer aldri til å slippe taket i Kjell Westö. Karsten Alnæs har møtt den populære finske forfatteren på besøk i Oslo.
Av Karsten Alnæs
Vi møter den finske forfatteren Kjell Westö i høstsolen i Oslo. Han er 46 år gammel, en mørkhåret, tettbygd kar, men likevel ingen sleggekaster slik en av hans mest levende romanfigurer fremtrer. Westö hører hjemme i Helsingsfors. Han er gift, far til to gutter, blant annet en kjent, fotballspillende syttenåring. Forfatteren har vunnet den store finske romanprisen, er innstilt tre ganger til Nordisk Råds pris, og er en mann med milde, beskjedne øyne, stor suksess og fremragende fiskestang.
Helsingsfors som hovedperson
Vi står og ser utover Oslo mens tankene flyr østover til den finske hovedstaden. Verken moren eller faren til Westö kommer fra Helsingfors, men derfor ble det også en by uten familieminner for sønnen som vokste opp der. I sine drømmer og forestillinger kunne han skape sin egen verden. Det ble avgjørende for hele forfatterskapet.
– Noen av kritikerne hevder at det ikke er en eller flere personer, men derimot byen Helsingfors som er hovedpersonen i mange av romanene dine, særlig den muntre Dragene over Helsingfors, den personlig bevegede Faren ved å være Skrake og nå i Der vi engang gikk?
Forfatteren drar på det, og understreker at for ham er det alltid viktigst å trenge inn i romanskikkelsene, gjøre dem psykologisk troverdige, allmenne og gi dem liv gjennom skriften. Han må likevel innrømme at han i mange romaner har skildret en mengde scener fra torg, gater, plasser og bydeler i Helsingfors i perioden 1901-1970. Han har fargelagt fasader, gesimser, pilastrer og kolonner, beskrevet dufter og anger fra hestemøkk, saltet sild, mugg, sink, kull og røyk og lokket frem bildet av hvordan den gamle markedshallen ved bryggene stiger frem i dis med tåkelurene buldrende utenfor. Jo, han er en skildrer av byen.
- Jeg har først og fremst forsøkt å etse inn et realistisk bilde, sier Westö.
- Før jeg ble romanforfatter arbeidet jeg mange år som journalist og filmskaper, og som utgangspunkt holder jeg meg til det jeg både har sett og opplevd, det jeg kan observere. Helsingfors framstår ofte, og med rette, som Østersjøens perle, som en svane, jomfruelig, ren, preget av naivitet og uskyld, av grønne strender og parker, lave frodige øyner med grå festningsbygg, av blå himmel og hvite funksjonalistiske bygninger.
- Og det stemmer?
- Det stemmer, sier Westö, og legger til at Helsingfors vokste voldsomt mot slutten av 1800-tallet. Byen ble derfor preget av oppkomlingens røffhet og frekkhet. Det var en ung, skrålende by, larmende og heftig, dansende, moderne, frivol, rask i vendingen og ubehøvlet, med liten respekt for alderdommens erfaringer.
- Byen taler rett på sak. Det er ingen mystiske smug og skyggefulle bakgater, den foretrekker de lange linjer, sier Westö.
Historiens smertepunkter
Westö har skildret ulike bydeler i romanene sine. Som forarbeid har han
studert klærne, levemåten, maten, tidens filmer, sigarettene, popstjernene, idretten folk drev i ulike tidsperioder.
- Du har en stor forkjærlighet for idretten?
- Idretten ble en nasjonal markør. Og derfor opptrer det en sleggekaster, to tennisstjerner, flere fotballspillere og mange løpere i bøkene mine. I romanene gjengir jeg løpingens lidenskap som jeg selv har kjent den, eller sportsfiskets besettelse som jeg heller ikke er fremmed for.
- Og hva med historien?
- Finlands historie inneholder flere smertepunkter, sier Westö.
Etter den nye grunnloven i 1906 ble det innført allmenn stemmerett både for kvinner og menn. I tiden fra 1907-1917 forsøkte russerne å gjenvinne makten og greide det. Revolusjonen i mars 1917 ga imidlertid finnene en ny mulighet og den 6. desember 1918 erklærte den demokratisk valgte forsamlingen Finland for et fritt og selvstendig rike. De sosiale motsetningene hadde imidlertid ført til dannelsen av røde og hvite styrker, henholdsvis under kommunistisk og borgerlig kommando.
- Under innbyrdeskrigen som fulgte legger du størst vekt på den hvite terroren?
- Godt over 8000 menn og kvinner ble drept under den hvite terroren. Det er fem ganger flere enn de som ble offer for den røde. Jeg følger en liten gruppe på en opprenskningsaksjon til Västra Nyland, blant dem et monster, hevnengelens hovedredskap, på blind jakt etter en rød kvinnelig terrorist.
- Er han et monster?
- Både ja og nei. Jeg har villet forstå, nyansere, fange det motsetningsfulle og tilsynelatende meningsløse. Derfor følger jeg to grupper mennesker gjennom 25 år, fra 1918 til 1944, gjennom dramatiske livsløp, utrenskninger, konkurser, personlige nederlag, selvmord og prøvelser – en historie som kanskje kan fortelle om nye sider ved Finlands historie i løpet av dette tidsrommet.
- Og nå?
- Nå er det noe nytt på gang, betror Westö oss.
- Men at Helsingsfors slipper taket i meg? Det tviler jeg på.
Til toppen