Der vi engang gikk av Kjell Westö (Innbundet)

Der vi engang gikk (Innbundet)

Forfatter:

Erik Krogstad (Oversetter)

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2007
Antall sider: 498
Forlag: Pax
Språk: Bokmål
Originaltittel: Där vi en gång gått
Oversatt av: Krogstad, Erik
ISBN/EAN: 9788253030548
Omtale Der vi engang gikk

Den store fortellingen

Arbeidernes kampsang og borgerskapets dekadanse, sjampanjebrus i årene og blod i massegravene. Den ene krigen avløser den andre. Mens korsettene gnager rundt overklassefruenes liv, er det sulten som gnager i arbeiderbarnas mage. Det er Helsinki, et Helsinki med voksesmerter.

Der vi engang gikk er en storslagen krønike over Helsinkis møte med en ny tid på første halvdel av 1900-tallet. I brytningen mellom russisk tsarvelde og det nye Europa, mellom borgerskapets privilegier og en voksende arbeiderklasse, treffer vi unge mennesker som strever med å finne sin plass i et splittet Finland.

Arbeidere på tokt
Arbeidersønnen Allu starter livet blant horer, immigranter og underbetalte arbeidere i et fargerikt, men tarvelig strøk der syfilis og fyll kappes om å forderve restene av anstendige liv. Når han som 11-åring er med faren og ”de røde” på tokt i et rikmannshus, overveldes han av en overdådig prakt, av store saler og vakre møbler – en ukjent verden der ”ingen hadde trengt å sette seg på nattpotta om vinteren og tisse i andres påsyn bare en halvmeter fra en sovende bror eller søster.” De groteske ulikhetene nagler Allu fast til sitt klassehat.  Samtidig er han vettskremt - det ligger for mye blod, vold og drap i de rødes fotspor.

Finere strøk
Eccu vokser opp i et bedre strøk av byen, der faren føler seg truet av den voksende arbeiderklassen som eter seg inn på borgerskapets enemerker. Moren beundres for sin skjønnhet, sitt upåklagelige ytre med innsnørt liv og struttende byste. Hennes begavelse og higen etter musikken, filosofien og poesien er derimot lite påaktet, og hun synker inn i en tilværelse av tomhet og depresjon. Eccu er bekymret for morens helse og rykter om farens gjentatte sidesprang, og lengter etter å kunne gjøre noe med tingenes tilstand. Vennene Cedi og Lucie tilhører en familie der manerer, moter og tennis er målet på hvilken verdi man har – ikke så enkelt når man verken har tennistalent eller interesse for dannet selskapelighet. Overklassens unge sønner søker mer meningsfulle utfordringer, og sammen bestemmer Cedi og Eccu seg for å slutte seg til ”de hvite” og ta opp kampen mot de radikale arbeiderne; rødegardistene.

De røde mot de hvite
Eccu bærer i seg både morens sarte kunstnersjel og farens pragmatiske virketrang, men evner ikke å bryte ut når den innbyrdes nedslaktingen mellom røde og hvite er i ferd med å drive ham til vanvidd. Kameraten Cedi har ikke kommet over ydmykelsen familien ble utsatt for da de røde trengte seg inn på eiendommen og rekvirerte våpen og mat. Han forvandles til en kynisk drapsmaskin og er besatt av tanken om hevn. Når våpnene til sist legges ned, ligger kvinner og småbarnsforeldre igjen på slagmarken, og tusener av røde fanger er døde av sult og sykdom. De gjenværende fangene løslates, mens de hvite får amnesti.
 
Brølende 20-år
”De glade 20-årene” gjør sitt inntog i Helsinki, og borgerskapet forsøker å leve sine liv som om ingenting har hendt. Jazzen syder, synden blomster, og tross alkoholforbudet flommer spriten på byens etablissementer som aldri før. Under den bekymringsløse overflaten ligger gamle traumer som ingen snakker om, gamle sår som ikke leges og gammelt hat som ikke vil dø. I lyset fra sommerfugllampene på kafé Opris er klasseforskjellene blitt mindre; gamle venner – og fiender – møtes til forsoning mens fascismen er på frammarsj og skaper grobunn for ny strid.
 
Stor forteller
Byen Helsinki spiller selv hovedrollen i dette storslagne, dramatiske eposet. Likevel er det de mange enkeltskjebnene som gjør Finlands hovedstad så virkelig og levende i en nær fortid. Med Der vi engang gikk bekrefter Kjell Westö sin posisjon som en av de største fortellerne vi har i Norden i dag.

Til toppen

Utdrag

"Han så ikke solskinnet lenger, han så ikke byens dovenhet, ikke dens vennlige døsighet. I stedet var det vår og trærne var ennå nakne, og i det skarpe dagslyset så han de rødsprengte, redde og forgråtte ansiktene til to unggutter som nettopp hadde gravd sin egen grav, og han hørte de snufsende bønnene deres til kulene brakte dem til taushet og de falt ned i graven. Han så en kvinne ligge på ryggen på bakken, ansiktet var forvridd av smerte og venstre arm og venstre ben rykket i kramper. Han så at blusen hennes var revet opp og at den ene siden var rød av blod mens det andre brystet var blottet. Han så seg selv gå frem og gi henne et nådeskudd i tinningen. Så sto han ute ved et skogstorp, det var kveld, allerede forsommer, alt dette skjære og grønne, han sto bøyd over en annen kvinne og denne kvinnen spyttet ut hatske ord, så hatske at det var nesten ikke til å tro at et menneske kunne uttale dem, og alt ble rødt inne i ham før alt svartnet og han tok tre skritt tilbake og så fløt alt ut i rødt igjen, og da han kom til seg selv sto kameratene og stirret fælne på ham, og knallet av skuddet runget fremdeles i skogen og Eccu Widing gråt høyt."

Til toppen

Om forfatter Kjell Westö

Portrett av en ubehøvlet by

Hjembyen Helsingfors kommer aldri til å slippe taket i Kjell Westö. Karsten Alnæs har møtt den populære finske forfatteren på besøk i Oslo.

Av Karsten Alnæs

Vi møter den finske forfatteren Kjell Westö i høstsolen i Oslo. Han er 46 år gammel, en mørkhåret, tettbygd kar, men likevel ingen sleggekaster slik en av hans mest levende romanfigurer fremtrer. Westö hører hjemme i Helsingsfors. Han er gift, far til to gutter, blant annet en kjent, fotballspillende syttenåring. Forfatteren har vunnet den store finske romanprisen, er innstilt tre ganger til Nordisk Råds pris, og er en mann med milde, beskjedne øyne, stor suksess og fremragende fiskestang.

Helsingsfors som hovedperson
Vi står og ser utover Oslo mens tankene flyr østover til den finske hovedstaden. Verken moren eller faren til Westö kommer fra Helsingfors, men derfor ble det også en by uten familieminner for sønnen som vokste opp der. I sine drømmer og forestillinger kunne han skape sin egen verden. Det ble avgjørende for hele forfatterskapet. 
      – Noen av kritikerne hevder at det ikke er en eller flere personer, men derimot byen Helsingfors som er hovedpersonen i mange av romanene dine, særlig den muntre Dragene over Helsingfors, den personlig bevegede Faren ved å være Skrake og nå i Der vi engang gikk?
      Forfatteren drar på det, og understreker at for ham er det alltid viktigst å trenge inn i romanskikkelsene, gjøre dem psykologisk troverdige, allmenne og gi dem liv gjennom skriften. Han må likevel innrømme at han i mange romaner har skildret en mengde scener fra torg, gater, plasser og bydeler i Helsingfors i perioden 1901-1970. Han har fargelagt fasader, gesimser, pilastrer og kolonner, beskrevet dufter og anger fra hestemøkk, saltet sild, mugg, sink, kull og røyk og lokket frem bildet av hvordan den gamle markedshallen ved bryggene stiger frem i dis med tåkelurene buldrende utenfor. Jo, han er en skildrer av byen.
     - Jeg har først og fremst forsøkt å etse inn et realistisk bilde, sier Westö.
      - Før jeg ble romanforfatter arbeidet jeg mange år som journalist og filmskaper, og som utgangspunkt holder jeg meg til det jeg både har sett og opplevd, det jeg kan observere. Helsingfors framstår ofte, og med rette, som Østersjøens perle, som en svane, jomfruelig, ren, preget av naivitet og uskyld, av grønne strender og parker, lave frodige øyner med grå festningsbygg, av blå himmel og hvite funksjonalistiske bygninger.
      - Og det stemmer?
      - Det stemmer, sier Westö, og legger til at Helsingfors vokste voldsomt mot slutten av 1800-tallet. Byen ble derfor preget av oppkomlingens røffhet og frekkhet. Det var en ung, skrålende by, larmende og heftig, dansende, moderne, frivol, rask i vendingen og ubehøvlet, med liten respekt for alderdommens erfaringer.
      - Byen taler rett på sak. Det er ingen mystiske smug og skyggefulle bakgater, den foretrekker de lange linjer, sier Westö.

Historiens smertepunkter
Westö har skildret ulike bydeler i romanene sine. Som forarbeid har han
studert klærne, levemåten, maten, tidens filmer, sigarettene, popstjernene, idretten folk drev i ulike tidsperioder.
      - Du har en stor forkjærlighet for idretten?
      - Idretten ble en nasjonal markør. Og derfor opptrer det en sleggekaster, to tennisstjerner, flere fotballspillere og mange løpere i bøkene mine. I romanene gjengir jeg løpingens lidenskap som jeg selv har kjent den, eller sportsfiskets besettelse som jeg heller ikke er fremmed for.
      - Og hva med historien?
      - Finlands historie inneholder flere smertepunkter, sier Westö.
       Etter den nye grunnloven i 1906 ble det innført allmenn stemmerett både for kvinner og menn. I tiden fra 1907-1917 forsøkte russerne å gjenvinne makten og greide det. Revolusjonen i mars 1917 ga imidlertid finnene en ny mulighet og den 6. desember 1918 erklærte den demokratisk valgte forsamlingen Finland for et fritt og selvstendig rike. De sosiale motsetningene hadde imidlertid ført til dannelsen av røde og hvite styrker, henholdsvis under kommunistisk og borgerlig kommando.
      - Under innbyrdeskrigen som fulgte legger du størst vekt på den hvite terroren?
      - Godt over 8000 menn og kvinner ble drept under den hvite terroren. Det er fem ganger flere enn de som ble offer for den røde. Jeg følger en liten gruppe på en opprenskningsaksjon til Västra Nyland, blant dem et monster, hevnengelens hovedredskap, på blind jakt etter en rød kvinnelig terrorist.
      - Er han et monster?
      - Både ja og nei. Jeg har villet forstå, nyansere, fange det motsetningsfulle og tilsynelatende meningsløse. Derfor følger jeg to grupper mennesker gjennom 25 år, fra 1918 til 1944, gjennom dramatiske livsløp, utrenskninger, konkurser, personlige nederlag, selvmord og prøvelser – en historie som kanskje kan fortelle om nye sider ved Finlands historie i løpet av dette tidsrommet.
      - Og nå?
      - Nå er det noe nytt på gang, betror Westö oss.
      - Men at Helsingsfors slipper taket i meg? Det tviler jeg på.

Til toppen