Der hvor roser aldri dør (Innbundet)

kriminalroman

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2012
Antall sider: 314
Forlag: Gyldendal
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788205427266
Kategori: Krim og spenning
Omtale Der hvor roser aldri dør

Falsk idyll

En høstdag i 1977 forsvinner 3 år gamle Mette sporløst fra en sandkasse utenfor hjemmet sitt i Bergen. Et sekunds uoppmerksomhet, og hun er borte. 25 år senere søker den fortvilede moren fortsatt svaret på hva som skjedde den gangen. Privatdetektiv Varg Veum tar saken ...

Hvordan løse en flere tiår-gammel uoppklart sak? Kan man virkelig finne ny informasjon så lang tid etter? Varg Veum får en tilsynelatende umulig oppgave da moren til vesle Mette dukker opp på kontoret hans og ønsker å finne svaret på hva som skjedde med datteren som forsvant for lenge siden. Ligger svarene i skjebnen til de som var involvert i saken den gangen? En av naboene som var vitne i saken den gangen har nylig mistet livet i et brutalt ran på Bergen Brygge. Hans død utløser et ønske om å gjøre et siste forsøk på å finne ut hva som skjedde, før alle spor blir borte. Og Varg Veum lover å gjøre et forsøk. For alle saker har jo en løsning. Et eller annet sted er det noen som vet noe, noen som kjenner til sannheten. Men tiden er i ferd med å renne ut …

Mørk humor
Gunnar Staalesen er tilbake med en ny krim med sin gamle helt Varg Veum i hovedrollen. En helt som stadig flere kanskje kjenner fra kinolerretet, men da kan vi gledesstrålende fastslå at romanene rommer mye mer enn det halvannen time i kinosalen klarer å formidle. Staalesen nikker til sine forbilder fra de hardkokte amerikanske krimklassikerne Raymond Chandler og Ross MacDonald, samtidig som han uten problemer bringer plott og karakterer inn i samtiden. Tørrvittige replikker og en uovertruffen sans for mer subtile dialoger er Staalesens fremste kjennemerke, og gjør Varg Veum til et fornøyelig bekjentskap, til tross for det mørket han for tiden befinner seg i.

Noen vet
Barn som forsvinner er ikke noe nytt i krimlitteraturens verden. Likevel har Staalesen begått en original vri som lykkes i å holde spenningen oppe til siste slutt. Vi strever med å få øye på forbindelsen mellom fortidens forsvinning og drapet på Bergen Brygge. For det er klart at den er der. Fortidens skygger vil alltid innhente oss.
Dessuten har Staalesen et svært godt poeng når han lar herr Veum gyve løs på et gammelt mysterium de fleste andre har gitt opp. Det er nemlig alltid noen som vet hva som skjedde. På Orderud gård. I Madeleine-saken. Og nå i fiksjonens verden, i Mette-saken. Det gjelder bare å stille de riktige spørsmålene …

Til toppen

Veum-klassiker

Andre utgaver

Der hvor roser aldri dør
Bokmål Ebok 2012
Der hvor roser aldri dør
Bokmål Heftet 2013
Der hvor roser aldri dør
Bokmål Nedlastbar lydbok 2012

Flere bøker av Gunnar Staalesen:

Du vil kanskje også like

Om forfatter Gunnar Staalesen

Der hvor roser aldri dør er den sekstende boken i Gunnar Staalesens prisbelønte serie om privatetterforsker Varg Veum. Serien er utgitt i femten land, og flere av bøkene har blitt filmatisert for kino og TV. Staalesen er en av våre mest mest populære og produktive forfattere, han har også skrevet romaner, skuespill, fagbøker og barnebøker.

Hvordan fikk du ideen til plottet i Der hvor roser aldri dør?

Ideer kommer og går, og det er ofte vanskelig å huske akkurat når. Som oftest har jeg to ideer – en som handler om et tema, en som handler om selve knutepunktet i intrigen. Denne gangen var det nok selve intrige-ideen, som jeg av naturlige grunner ikke kan røpe for mye om her, som kom først. Deretter kom motivet for det som skjer og har skjedd – og der går jeg nok på velkjente veier, som handler om viktige valg og de konsekvensene de får, både for en selv og for ens nærmeste. Jeg er ikke den første som skriver om at et lite barn forsvinner, og blir garantert ikke den siste. Men jeg setter min ære som krimforfatter i at alle brikkene skal falle på plass. Jeg kan dermed forsikre leserne om at de får vite hva som skjedde den gang vesle Mette forsvant, for snart 25 år siden ved bokens begynnelse ...

Varg Veum er langt nede etter å ha mistet kjæresten Karin i forrige roman. Hvordan går det egentlig med ham for tiden?

Handlingen i Der hvor roser aldri dør foregår i all hovedsak i 2002, tre år etter at Karin ble drept. Jeg vet iallfall hvordan det stod til med ham da. Han har vært langt, langt nede, både i akevittflasken og andre steder, men på grunn av denne saken, som engasjerer ham dypt, arbeider han seg opp igjen i dagslyset. Hvordan det står til med ham i dag, i 2012, aner jeg faktisk ikke. Men han feirer sin imaginære 70-årsdag 15. oktober, så jeg håper han er rimelig oppegående. Det vil de bøkene som kommer fortelle mer om ...

Hvordan er det å skrive 16 bøker om den samme hovedpersonen over så mange år? På hvilke måter har Varg Veum forandret seg gjennom disse årene?

Den viktigste forandringen er selvsagt at han er blitt eldre. Han var 34 i den første boken, og er i denne blitt 59. Det betyr nok at han i alle fall fysisk er noe forsiktigere nå enn han var den gang – for eksempel når han møter de klassiske «bad guys». Og så tror jeg han er blitt litt klokere. Men ellers er han stort sett den samme som han har vært i alle disse årene. Antallet har bare blitt slik det har blitt, og det skal nok bli noen til, går jeg ut fra.

På hvilke måter har du forandret deg som forfatter siden de første bøkene?

Jeg tviler på at jeg har forandret meg så veldig. Jeg har fremdeles den samme gleden over å skrive som jeg hadde da jeg var 17 og for alvor begynte å skrive med tanke på utgivelser, men språket er nok litt strammere og ikke fullt så billedrikt som det var i de første bøkene i serien, selv om det fremdeles vanker en metafor eller tre innimellom.

Hvordan har skriveprosessen vært denne gangen?

Dette har vært en fortelling som jeg hadde god oversikt over helt fra første skrivedag av. Jeg visste iallfall akkurat hvordan den skulle slutte. For meg er det fremdeles en stor og intens glede å skrive bøker som dette, og slik har skriveprosessen vært også. Jeg har en veldig god magefølelse for denne boken, og jeg tror alle Varg Veum-lesere der ute vil glede seg over den. Et viktig poeng under skrivingen denne gangen har vært å unngå de utskeielsene i voldsbruk og brutalitet som skjemmer en del moderne krim. Her foregår det aller meste på det psykologiske planet, og det er der jeg trives best. Men spennende blir det likevel, håper jeg ...

I boken prøver moren til Mette å finne ut hva som skjedde med datteren for 25 år siden. Hva er utfordringene ved å skrive om såkalte kalde saker?

For å gjøre en privatetterforsker som Varg Veum noenlunde troverdig, er det nesten alltid en gammel sak eller i alle fall begivenheter i fortiden som ligger under fortellingen. Helt varme krimsaker er det lite sannsynlig at han ville få noe mer med å gjøre enn det politiet tillater ham. Men under etterforskningen av det som en gang skjedde, dukker det selvsagt opp noe som er rykende ferskt – og farlig. Noen dør som oftest, også i bokens nåtid. Det lange perspektivet gjør det også litterært interessant – igjen for å vise hvilke konsekvenser tilsynelatende uskyldige handlinger kan få for et helt livsløp.

Kan du beskrive nabolaget der Mette vokser opp? Hva er spesielt med menneskene som bor der? Sammen deler de en hemmelighet. Kan du si noe om hva denne hemmeligheten gjør med dem som mennesker?

Dette vil jeg si minst mulig om, siden noen av bokens overraskelser ligger skjult her. Men det er på mange måter et helt vanlig sameie som omfatter fem hus rundt et tun. For så vidt en klassisk krimsetting: Det er innenfor disse grensene mye av intrigen har sitt utgangspunkt, og både motiver og alibier blir viktige elementer i intrigen. Hvor var du da det skjedde, for eksempel? Jeg skriver alltid om «hverdagsmennesker», så noen hver kan nok kjenne seg igjen blant karakterene. Alt vi gjør, får konsekvenser. Det er en av livets lover.

Hvor går veien videre for herr Veum?

Den samme kronglete veien frem mot nye saker og tvilsomme forbindelser som alltid. Jeg har noen ideer jeg tumler med og har nok en ganske klar mening om hvordan neste bok skal begynne, men akkurat nå har jeg et teaterprosjekt jeg skal i gang med, så det blir neppe noen ny Veum-bok før om to år igjen.


Av Cathrine Gram

Til toppen

Utdrag

Kvinnen som kom til meg denne mandagen i mars, var av det stillferdige slaget. Hun banket flere ganger på døren til venteværelset før jeg hørte at hun åpnet og vågde seg innenfor. Jeg hadde rikelig med tid til å skru korken på flasken, legge den ned i skrivebordsskuffen, ta den siste slurken av glasset, gå bort og skylle det i vasken og sette det pent på plass på hyllen foran speilet, før jeg vendte meg om, gikk til døren mellom venteværelset og kontoret, åpnet den helt og ble stående og svaie svakt i døråpningen mens jeg sa: «Ja?»

Hun møtte blikket mitt forsiktig. «Det er du som er – Veum?»

Jeg nikket, trådte til siden og gjorde tegn til henne. «Kom inn.»

Hun var omtrent på min alder, kanskje litt yngre, men jeg plasserte henne definitivt i slutten av femtiårene. Håret var glatt, og det var noen uker siden hun hadde vært hos frisøren. Gråfargen var tydelig innerst ved hårroten i skillen på venstre side. Heller ikke klesdrakten signaliserte at hun var opptatt av å gjøre noe overbevisende førsteinntrykk. Hun var kledd i en klassisk vindjakke i mosegrønt, brune bukser og lave sko. Rødfargen på skjerfet var det eneste som lyste opp. I hånden hadde hun en veske i semsket skinn, stor nok til å inneholde det hun måtte trenge av hverdagslige hjelpemidler. Huden var blek, nesen smal med et knapt synlig strøk av fregner over neseroten, og det var et trist drag over ansiktet hennes som allerede ved ankomsten røpet at hun hadde et problem å stri med, kanskje flere. Men det hadde de fleste som oppsøkte meg. Andre grunner hadde de ikke.

Hun så seg sky omkring idet hun steg inn på kontoret. Jeg holdt hånden frem og presenterte meg skikkelig. Hun svarte: «Maja Misvær.»

Jeg viste henne til kundestolen. Ingen andre enn jeg selv hadde sittet i den på flere uker. Selv gikk jeg rundt skrivebordet, satte meg tungt ned i kontorstolen, la ansiktet i sine mildeste former og spurte: «Hva kan jeg hjelpe deg med?»

Hun så tungsindig på meg, som om ordet hjelpe ikke fantes i hennes verden. Som i et speil så jeg mitt eget ansikt der, slik det ganske sikkert hadde fortonet seg for andre de siste tre årene. Et halvt års tid etter Karins død hadde jeg fulgt min gamle klassekamerat Paul Finckel til graven. Med det hadde en av mine eldste venner og sikreste kilder i byens pressemiljø slått av pc-en for godt, uten å lagre innholdet for all ettertid. En nyansatt kollega hadde overtatt den før liket var kaldt. Selv følte jeg at min egen død var kommet enda et skritt nærmere, slik høsten melder sin ankomst en plutselig frostnatt i september. En etter en forlot de oss, de gamle klassekameratene. Snart var vi bare en håndfull igjen. Til slutt ingen.

«H-husker du en liten pike som heter Mette?»

Først skjønte jeg ikke hva hun snakket om. «Mette? Jeg vet ikke helt …»

«Hun forsvant, i september 1977.»

Så gikk det et lys opp for meg. «Åh, du snakker om – den Mette.»

Til toppen