| Forfatter: | Henning Mankell |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2009 |
| Antall sider: | 493 |
| Forlag: | Gyldendal |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Den orolige mannen |
| Oversatt av: | Bolstad, Kari |
| Serie: | Kurt Wallander |
| Serienummer: | 11 |
| ISBN/EAN: | 9788205394469 |
Omtale Den urolige mannen
Vemodig avskjed
For snart ti år siden bedyret Henning Mankell at han hadde skrevet sin siste Kurt Wallander-roman. Så oppdaget han at en siste sak var påkrevd for at leserne skulle bli bedre kjent med politimannen.
Kurt Wallander er fortsatt politimann i Ystad, den lille småbyen som gjennom årenes løp har blitt rystet av flere grusomme forbrytelser. Nå involveres han av familiære årsaker i en forsvinningssak i Stockholm, der en pensjonert marineoffiser en morgen forsvinner under en av sine daglige spaserturer. Håkan von Enke har en gang hatt en høy stilling i det svenske sjøforsvaret. Kurt Wallander har all mulig grunn til bekymring på det personlige plan. Den forsvunne offiseren er svigerfar til hans datter Linda og bestefar til Wallanders lille datterdatter. Kurt Wallander vet at det var noe som gjorde mannen urolig før han forsvant. Han kan ikke la være å engasjere seg, til tross for at etterforskningen tas hånd om av politiet i Stockholm. Da også von Enkes ektefelle forsvinner like sporløst, like gåtefullt, blir hans engasjement i saken om mulig enda større.
Sveriges største spionsak
Sporene peker bakover i tiden, til den kalde krigen, med fremmede ubåter i svensk farvann, til høyreekstremistiske grupperinger og østeuropeiske leiemordere. Kurt Wallander aner at han er kommet på sporet av en hemmelighet. Kanskje befinner han seg i utkanten av noe som er mer alvorlig enn Wennerström-affæren, den verste spionsaken i svensk historie ...
Vemodig avskjed
Henning Mankell er en glitrende forfatter, som briljerer også utenfor universet han har skapt for Kurt Wallander. Men det er som krimforfatter han er blitt internasjonalt anerkjent, og han regnes som en av de største spenningsmestrene i vår tid. Med Den urolige mannen befester han denne posisjonen, samtidig som han byr på mer av sin helt på det personlige plan enn tidligere. Stemningen i boka er lavmælt men intens, og de bestialske drapene som har dukket opp i tidligere Wallander-bøker, fraværende. I stedet vier Mankell relasjonene mellom karakterene i boka god plass. Enten man har fulgt Kurt og Linda gjennom tidligere bøker, eller gjør sin inntreden i Wallanders univers med Den urolige mannen, er det befriende å bli kjent med så tredimensjonale karakterer. Tematikken både i krimplottet og den private fortellingen er dyp og grunnleggende; hvor godt kjenner vi egentlig våre nærmeste? Det ligger hemmeligheter begravet i livene til alle som befolker denne gjennomførte romanen. Gled deg til et verdig og vemodig farvel med en hovedperson som vil bli stående som en av de mest elskede i svensk krimlitteratur!
Utdrag
Håkan von Enke trakk begjærlig i seg piperøyken. ”La oss være ærlige,” sa han. ”Denne festen kjeder oss begge. Alle vet at det er jeg som har arrangert den. Det har jeg gjort fordi mange av mine venner ønsket det. Men nå kan vi gjemme oss i et av de små rommene som finnes her. Før eller senere begynner min kone å lete. Men inntil da kan vi være i fred.”
”Tross alt er det du som er hovedpersonen,” sa Wallander.
”Det er som i et godt teaterstykke,” svarte von Enke. ”For å øke spenningen bør hovedpersonen ikke alltid være til stede på scenen. En del viktige aspekter ved intrigen kan med fordel utspilles i kulissene.”
Han tidde. Brått, altfor brått, tenkte Wallander. Håkan von Enkes blikk var blitt hengende på noe bak Wallanders rygg. Han snudde seg. Der lå hagen, og bortenfor den en av Djursholms mindre veier som lenger borte var forbundet med hovedveiene inn mot Stockholm. Wallander skimtet en mann som sto utenfor gjerdet like under en gatelykt. Han sto inntil en bil som hadde motoren i gang. Eksosen steg opp og ble tynnet ut i det gule lyset. Wallander oppfattet at von Enke var urolig.
”Et av de små rommene,” sa von Enke. ”Vi tar med oss kaffen og lukker døren.”
Idet Wallander forlot terrassen, snudde han seg en gang til. Bilen var forsvunnet, i likhet med mannen under gatelykten. Kanskje en han hadde glemt å invitere til festen sin, tenkte Wallander. I alle fall neppe en som har med meg å gjøre. Ingen journalist som vil snakke med meg om gjenglemte våpen.
De hentet kaffe før Wallander ble loset inn i et rom med brunt trepanel og myke skinnmøbler. Wallander merket seg at rommet manglet vinduer. Håkan von Enke fulgte blikket hans.
”Det finnes en forklaring på at det er som en bunker,” sa han. ”I trettiårene var huset et par år eid av en mann som var innehaver av et stort antall nattklubber i Stockholm, de fleste illegale. Hver natt dro de bevæpnede kurerene hans rundt og samlet inn pengene, som ble brakt hit. I dette rommet sto det en gang et stort pengeskap. Her satt kassereren hans og regnet, førte inn i bøker og la seddelbunkene i pengeskapet. Da eieren havnet i fengsel for sine lyssky forretninger, ble pengeskapet skåret opp med skjærebrenner. Mannen het Göransson, hvis jeg ikke husker helt feil. Han fikk en lang straff som han ikke holdt ut. Han hengte seg i cellen sin på Långholmen.”
Han tidde, nippet til kaffen og sugde på den sloknende pipa. Og det var der og da, i rommet med vegger så tette at de ikke slapp inn annet enn et fjernt brus fra festen, at Wallander forsto at Håkan von Enke var redd. Han hadde sett det mange år tidligere i sitt liv, et menneske som var engstelig for noe, innbilt eller virkelig. Han var sikker på at han ikke tok feil.