Den som frykter snøen (Innbundet)

Forfatter:

Den som frykter snøen er en karakterdrevet psykologisk krim om å kjenne historien sin på godt og vondt, og hvor langt man er villig til å gå for å lære sannheten om seg selv. Dette er H.S. Palladinos debut som krimforfatter, og boken ble solgt til utlandet allerede før den ble utgitt.

Med Oslos skyggesider som bakteppe, og en plaget, men troverdig hovedkarakter, gjør Palladino i Den som frykter snøen et fascinerende dykk i menneskets fortrengte minner, og i hvordan oppveksten former og preger oss, selv når man kanskje ikke husker det selv.

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2022
Antall sider: 400
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788202736422
Kategori: Psykologisk krim
Omtale Den som frykter snøen

Fortrengte minner


En kvinne hopper fra taket på en bygård, med atferds-analytiker Bjørk Isdahl som eneste vitne. Parallelt med politiet starter Bjørk sin egen etterforskning av dødsfallet, og snart befinner hun seg i en intens og skremmende jakt på svar i ikke bare kvinnens fortid, men også sin egen.

Bjørk Isdahl hadde drømmejobben som innleid profilerer i Kripos, da hun ble bedt om å gjøre en vurdering av en mann mistenkt for å ha voldtatt og drept flere unge jenter. Bjørk mente han tikket av i alle boksene, og anbefalte arrestasjon. Da DNA-resultat viste at mannen var uskyldig, var det for sent. Han hadde tatt sitt eget liv på cella.

 

Svar i fortiden

For Bjørk endret saken alt. Etter hendelsen mistet hun kontrakten med Kripos, sitt gode rykte som profilerer, og etter hvert også forholdet til mannen hun elsket.

Et år senere jobber Bjørk fortsatt for å komme tilbake i arbeid hos Kripos, og livnærer seg ved å lede en sinnemestringsgruppe.

Skrik i bakgården

Så en sen kveld får Bjørk en telefon fra Azora, en kvinne som en periode var innlagt ved rusklinikken der Bjørk hadde praksisplass flere år tidligere. De har ikke snakket sammen siden, men nå insisterer Azora på at de må møtes allerede samme kveld.

Bjørk vegrer seg, men sier til slutt ja til å møte henne, og reiser til bygården Azora har beskrevet.

I den mørke bakgården blir Bjørk stående å vente, men Azora dukker ikke opp. Da Bjørk gjør seg klar til å gå, skjærer et skrik gjennom mørket. Så kommer en kropp fallende fra bygget og lander i bakken like ved der Bjørk står. Det er Azora. Og hun er død.

Ikke bare vitne

Da politiet kommer til stedet forklarer Bjørk hvorfor hun er der og hvilket forhold hun har til den døde kvinnen. De virker forståelsesfulle, og lar henne reise hjem. Men fire dager senere dukker politiet opp på døren hennes. De vil at hun skal gjenfortelle hva som skjedde den kvelden da Azora døde, og Bjørk forstår raskt at besøket handler om mer enn en vitnebeskrivelse.

Mistenkt

Samtidig som politiet jobber med å finne ut om Bjørk kjente den døde kvinnen bedre enn hun gir uttrykk for, og kanskje hadde noe med dødsfallet å gjøre, setter Bjørk i gang sine egne undersøkelser for å få svar på hva som egentlig skjedde med Azora. Hvorfor hun var så oppsatt på å møte Bjørk den kvelden?

Profilere seg selv

Men jo mer Bjørk graver i Azoras fortid, forstår hun at for å finne svarene hun leter etter, må hun også grave i sin egen.Dermed må den en gang så anerkjente profilereren bruke alt hun vet og kan på å etterforske seg selv og sitt eget liv. Og hele tiden er det en setning som ikke slipper taket, noe Azora sa på telefonen den kvelden hun døde: Jeg vet hvorfor du har mareritt. Hvorfor sa hun det? Hvorfor Bjørk ris av mareritt om å bli kvalt av snø, kunne Azora umulig vite. For det vet ikke engang Bjørk selv.

Debuten solgt

Den som frykter snøen er en karakterdrevet psykologisk krim om å kjenne historien sin på godt og vondt, og hvor langt man er villig til å gå for å lære sannheten om seg selv. Dette er H.S. Palladinos debut som krimforfatter, og boken ble solgt til utlandet allerede før den ble utgitt.

Med Oslos skyggesider som bakteppe, og en plaget, men troverdig hovedkarakter, gjør Palladino i Den som frykter snøen et fascinerende dykk i menneskets fortrengte minner, og i hvordan oppveksten former og preger oss, selv når man kanskje ikke husker det selv.

Av Sarah Natasha Melbye

 

Til toppen

Intervju

Viktig med krimromaner

Hilde Palladino – med forfatternavnet H.S. Palladino - mener folk som leser krim rett og slett har mer empati. Når hun nå selv debuterer som krimforfatter med Den som frykter snøen, synes hun det er litt uvirkelig.

 

 – Uff, det er litt oppbrukt å si det. Men når du har vært lesehest hele livet og alltid har drømt om å skrive en bok, så er det jo uvirkelig når det faktisk skjer. Også er det selvfølgelig veldig gøy.

Hilde Palladino forteller at interessen for kompliserte mennesker var et godt utgangspunkt da hun skrev Den som frykter snøen.

– Jeg er spesielt interessert i mennesker som har vært gjennom tøffe perioder og som egentlig har nok med å holde hodet over vannet, også kommer alt dette andre som vi er nødt til å ta tak i. Det har å gjøre med historien vår, og hvordan vi håndterer vanskelige situasjoner, basert på hvilken historie vi har. Har man aldri vært gjennom tøffe ting, og det plutselig smeller, så kan det være å få seg et skikkelig slag i trynet.

Det er mye i Palladinos refleksjoner rundt kompliserte mennesker og deres håndtering av vanskelige situasjoner som drar tankene til hovedpersonen i hennes første krimroman, Bjørk Isdahl. Hennes historie er bærende i Den som frykter snøen, og forfatteren forklarer at hun kjenner seg igjen i deler av karakteren hun mener skapte seg selv.

– Bjørk er en person som har en ganske kraftig bagasje som hun ikke vet noe særlig om og egentlig ikke skjønner fordi hun har hatt en veldig god oppvekst. Hun er også en som alltid lar tvilen komme tiltalte til gode. Der er vi litt like, Bjørk og jeg. Jeg kan dømme folk, jeg er ingen helgen, men alle har en historie vi ikke vet noe om, kanskje de ikke en gang vet det selv.

Da vi spør forfatteren om krimhelter og lyter, er hun klar i sin sak.

– Jeg er drittlei politimenn som er fylliker. Så det var to ting jeg var sikker på fra start: Hovedpersonen skulle være kvinne, og hun skulle ikke ha alkoholproblemer. Jeg synes også det er litt lettvint – å gi folk alkohol som problemet sitt. Jeg ville utfordre meg selv i å skrive litt dypere.

En ting som ikke var like sikkert, var hvilket yrke hovedpersonen faktisk skulle ha. Før hun gikk på Cappelen Damms krimskole og Den som frykter snøen ble realisert, gikk Palladino flere runder med forlag med mange forskjellige typer manus. Da en redaktør hun sparret med sa «jeg ser du kan skrive, men det du har skrevet nå funker ikke» måtte hun ta noen valg.

– Det første jeg fikk beskjed om var at jeg burde tenke serie, og så tenke gjennom hva slags personer som naturlig kan komme opp i krimsaker gjennom flere bøker. Det var litt sånn «dropp vaskehjelpen», ler den nybakte forfatteren og forteller at hun etter å ha prøvd masse forskjellig landet på noe hun selv lenge har vært fascinert av.

– Det måtte bli en profilerer, selv om det ikke brukes så mye i politiet i Norge. Jeg synes det er spennende å få lov til å forske på det ubevisste. Signalene vi sender, men som ofte er gjemt for oss. Alle kan bli kriminelle. Det tror jeg virkelig. Men de aller fleste mennesker som begår lovbrudd er jo ikke nødvendigvis onde.

Det kommer da kanskje ikke som noen overraskelse at vi blant forfatterens egne favoritter finner tv-serien Mindhunter. Den har hun sett flere ganger. Hun liker også bøkene til Tana French, Clare Macintosh og Arne Dahl.

– Jeg er litt språknerd, så jeg liker de som har et godt språk, og Arne Dahl er veldig leken med språket sitt.

Og nå gir hun altså ut bok på samme forlag som den populære svensken. En kriminalroman, naturligvis. Noe annet kunne det ikke bli, for en som mener man blir mer empatisk av å lese krim. 

– Krimlitteratur gjør jo at man egner å se forskjellige synspunkter. Vi kan se hvordan folk kan reagere i forferdelige situasjoner. Også får man sjekket inn med sine egne verdier. Jeg synes rett og slett det er viktig at folk leser krim, avslutter krimdebutant H.S. Palladino.

Av Sarah Natasha Melbye

 

Til toppen

Utdrag

«Okay», sier jeg. «Den kvelden satt jeg hjemme, alene. Har jeg venneproblemer? Nei. Drikker jeg? Nei. Faktisk er jeg avholds etter at jeg skjønte hva alkohol gjør med kroppen. Da hun ringte hadde jeg absolutt ikke lyst å gå ut, men jeg syntes synd på henne. Jeg har jobbet med narkomane. Det er ikke mange som bryr seg.»

Mannen får en rødlig farge i ansiktet. «Men du gjør?»

«Fortell nå», sier jeg, setter kaffekoppen fra meg på benken og legger armene i kors. «Hva handler dette egentlig om?»

Kvinnen ser rett på meg. «Det ble funnet et bilde.»

Det knaser mot innsiden av brystet. Dette er ikke bra, kan umulig være bra.

Jeg holder pusten mens hun henter en plastlomme fra innsiden på uniformsjakken. Inni ligger et foto av en kvinne med lyst hår i hestehale. Kvinnen sitter alene, på operataket, kledd i blå sommerkjole og klassiske Dr. Martens. Ved siden av henne står et kaffekrus i papp. Hun stirrer fraværende utover fjorden. Kvinnen på bildet er meg.

«Ja vel, så har hun stalket meg», sier jeg og tenker at bildet må ha blitt tatt i fjor sommer. «Som jeg fortalte så …»

«Snu bildet», avbryter kvinnen.

Med usikre bevegelser snur jeg. Leser setningen som er rablet på skrått over baksiden. Jeg vet hvorfor du har mareritt.

«Bare rabbel», sier jeg mens det svimler for øynene.

En av betjentene snakker, jeg hører ikke hvem. «Sikker på dere ikke var tettere enn du forteller?»

Jeg er sikker. Azora kjente meg ikke, og jeg har aldri snakket med utenforstående om marerittene.

Til toppen