| Forfatter: | Chris Tvedt |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2016 |
| Antall sider: | 368 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Den som forvolder en annens død |
| Serie: | Mikael Brenne |
| Serienummer: | 6 |
| ISBN/EAN: | 9788202526450 |
| Kategori: | Tradisjonell krim og Nordisk krim |
Den forrige Mikael Brenne-boken fikk Rivertonprisen, og ble beskrevet som norsk krim på sitt beste. Etter tre kritikerroste bøker om Kripos-etterforsker Edvard Matre er Chris Tvedt tilbake med ny roman med sympatiske og rufsete Mikael Brenne i hovedrollen. Det starter forrykende, et lik svaier svakt i vinden. Det skal bli snikende ubehag, hevngjerrige planer og flere tapte liv. Det store spørsmålet er: Hvem forvolder ofrenes død?
Det brenner for Mikael Brenne
Brenne har nettopp vunnet en sak, men det betyr ikke nødvendigvis at rettferdigheten har seiret. Han erstatter tomheten med et par øl på byen, for hjemme venter ingen. Så treffer han journalist Helle Mørk, en gammel flamme, og nye gnister tennes.
Gjennom Helle blir han kjent med en voldsdømt rockemusiker, Josef Mardal, nå en fri mann. I fengselet gikk Mardal på skrivekurs med forfatter Barbara Blomberg, bestevenninne av Helle. Det viser seg at han har talent for å skrive, og han har stor suksess med sin første roman.
Drept av forfatteren?
Barbara Blomberg har store materielle verdier, men ingen livsarvinger, og hun ønsker ikke at arven skal gå til hennes avdøde søsters eneste sønn, et ødelagt narkovrak. Hun ber Brenne om hjelp til å lage testament, men før de rekker det, blir hun funnet myrdet i sitt eget hjem på brutalt vis. Josef Mardal mistenkes for drapet på sin litterære mentor, og blir arrestert. Saken havner i forsvarsadvokat Brennes hender, og i løpet av kort tid blir han også mer personlig involvert i saken enn han så for seg.
Kardinalfeil i retten
Forholdet til Helle blir etter hvert turbulent, og tre trusselbrev gjør også at Mikael Brenne begynner å se seg over skulderen døgnet rundt. Når han mister kontroll, mister han også den egenskapen han er kjent for: Han stiller ALDRI et spørsmål i retten som han ikke vet svaret på. Men det er nettopp det Brenne nå gjør. Han tror det verste som kan skje er å tape saken, men da tar han feil … Et kappløp med en anonym, hevngjerrig person kommer i gang idet han bommer grovt med sitt forsvar av den usympatiske rockemusikeren.
Alt man ønsker
Tvedt er krimforfatteren som har alt man ønsker seg. Vi får et intrikat plot, vi er tett på karakterene, det er action så det holder, dramatisk vestlandsnatur og løse tråder som elegant hankes inn. Kan man forlange mer? Jo da, selvsagt er det et strøk av fortvilt forelskelse, de umulige vurderingene av hva du skal gjøre når følelsene river deg i stykker. Akkurat slik det er i det virkelige, vanskelige livet.
Det er bare å krype opp i godstolen og nyte et solid stykke krim og kjærlighet.
Av Bernt Roald Nilsen
Gjennomarbeidet og proft.Cathrine Krøger, Dagbladet
| Den som forvolder en annens død | |||
| Bokmål | Ebok | 2016 | |
| Den som forvolder en annens død | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2016 | |
| Den som forvolder en annens død | |||
| Bokmål | Heftet | 2017 | |
Nok en fulltreffer fra Chris Tvedt
Advokathelten Mikael Brenne er tilbake. Det er mye å glede seg over i bokseriens sjette bind. Plottet er velutviklet, med tråder som flettes fint inn i hverandre og tar overraskende vendinger.(...) en underholdende og spennende norsk kriminalroman.
Erlen Liisberg, Bergens Tidende
Gjennomarbeidet og proft.
Cathrine Krøger, Dagbladet
Gjennomført, sikkert språk, bra persongalleri og kvalitet gjennom det hele. En ny Riverton-kandidat?
Liv Lysaker, LO- Aktuelt
Sommernatten var lys nok til at han kunne se hvor han plasserte føttene, i hvert fall så lenge han var ute i åpent lende. Inne mellom trærne ble det vanskeligere. Der snublet han i tuer og steiner, måtte holde hendene løftet for å beskytte ansiktet mot kvister og greiner, kjente hvordan hender og underarmer ble skrapet opp, men brydde seg ikke. Smerten var ikke hans, den tilhørte en fremmed. Den mannen han hadde vært, i fjor, i går, i morges. Han visste hvor han skulle. Ildfluene var ikke lenger strukket ut på en lang rekke, de hadde konvergert mot ett punkt. Bak seg hørte han politikvinnen rope navnet hans, men han brydde seg ikke.
Han vaklet inn i den lille lysningen. Løp ikke lenger, gikk langsomt forbi mørke, tause silhuetter som sto i en halvsirkel.
Lyset fra hodelyktene danset urolig mellom greinene, avslørte, skjulte, avslørte, fikk skyggen av henne til å bevege seg over trærne, det fikk ham til å tenke på en stor fugl som lettet.
«Hold lykten rolig der,» sa en irritert stemme.
Han gikk nærmere. Måtte se, være vitne. Det fortjente hun.
Han så det han visste at han ville få se.
Føttene hennes var ikke mer enn en meter over bakken. Håret, det blonde, tykke håret som han hadde latt gli mellom fingrene sine flere ganger enn han hadde tall på, skjulte mesteparten av ansiktet hennes. Han gikk nærmere.
«Hei, du, ikke gå der, dette er et åsted,» sa en stemme bryskt, men han brydde seg ikke.
Det var henne, og allikevel ikke. Ansiktet var forvridd, hovent, med bulende øyne. En blåsvart tunge stakk ut mellom leppene.
En mann, kledd i jaktbukse og rød skalljakke sto med hendene i lommen og stirret på liket som svaiet svakt. Vekten av henne fikk greinen til å knirke.
«Liten tvil om at det er et selvmord,» sa mannen høyt, uten å henvende seg til noen bestemt. «Ikke noe som tyder på at det har skjedd noe kriminelt her.»
Det var som om ordene kom langt borte fra, ført med vinden fra et annet sted.
Det er feil, tenkte han, da betydningen omsider trengte gjennom lammelsen. Det er helt feil.
Dette er ikke et selvmord.
Dette er et drap.
Men han sa det ikke høyt.
