Denne uheldige situasjonen trengte imidlertid verken en leder eller noen komité. Dette var noe Brugnone ble nødt til å ta hånd om selv. Så mye sto klart for ham helt fra det øyeblikk han så nyhetsreportasjen som var blitt kringkastet over hele verden.
Til slutt landet blikket hans på kardinal Pasquale Rienzi. Selv om han var den yngste av dem alle og bare kardinaldiakon, var Rienzi Brugnones nærmeste fortrolige. I likhet med de andre som satt rundt bordet, var Rienzi målløst oppslukt av rapporten som han hadde foran seg. Han tittet opp og fanget Brugnones blikk. Blek og alvorlig som alltid skyndte den unge mannen seg å hoste forsiktig.
"Hvordan kunne noe slikt som dette skje?" var det en som spurte. "I hjertet av New York? Ved Metropolitan Museum ." Han ristet vantro på hodet.
Noe så håpløst livsfjernt, tenkte Brugnone. Hva som helst kunne skje i New York. Hadde ikke ødeleggelsen av World Trade Center bevist det?
"Erkebiskopen kom i hvert fall ikke til skade," kommenterte en annen kardinal dystert.
"Det virker som om ranerne kom seg unna. Vet de fremdeles ikke hvem det er som står bak denne . vederstyggeligheten?" var det en annen stemme som spurte.
"Det er de kriminelles land. Galninger inspirert av sine egne amoralske TV-program og sadistiske videospill," svarte en annen. "Fengslene deres har vært fulle i mange år."
"Men hvorfor kle seg ut som de gjorde? Røde kors på hvite kapper . De kledde seg ut som tempelriddere?" spurte kardinalen som hadde vært den første til å si noe.
Der har vi det, tenkte Brugnone.
Det var det som hadde fått alarmklokkene til å kime. Hvorfor var gjerningsmennene utkledd som tempelriddere? Kunne det simpelthen være snakk om at ranerne hadde jaktet på en forkledning og bare hadde tatt det de hadde for hånden? Eller hadde de fire rytternes antrekk en dypere og kanskje mer foruroligende betydning?

Til toppen