- Hva hvis det var meg?
- Hva hvis det var meg? Hva hvis det var jeg som kunne slippe unna med en forbrytelse ved å holde munn?
Hva om jeg hadde kjørt ned noen om natten, og visst at jeg kunne stikke av og ingen ville få vite det? Naturligvis vet jeg at jeg ville ha stoppet. Men tenk om jeg ikke gjorde det?
Karin Fossum intervjuet av Tove Valmot
Karin Fossum har stilt seg slike spørsmål noen ganger mens hun arbeidet med Den onde viljen.
– Hva hvis det var meg?I fullt alvor! Det er så lett å tro at man er et ålreit menneske. Så lett å dømme andre som har tatt de gale avgjørelsene. Vi kan leve til vi er 90 med en forestilling om at vi, ja, vi har høy moral og visst ville vi ha gjort det rette. Faktum er at de fleste av oss aldri blir satt på slike prøver som disse mennene jeg skriver om – vi blir aldri konfrontert med forestillingene vi har om oss selv. Det tilsynelatende selvfølgelige er ikke så selvfølgelig når det kommer til stykket. Hvordan ville vi ha reagert om vi ikke gjorde det rette?
Menneskenes skjørhet
Det er slikt som opptar Karin Fossum: – Jeg interesserer meg for det skjøre ved menneskene. Hvorfor gjør disse unge mennene som de gjør? Det er noe dypt menneskelig i deres reaksjoner, det er det også interessant å si noe om.
– Hva hvis det var meg? Står en av dem fram, tar han de andre med i fallet. Familiene også. Her er det også spørsmål om hva slags forpliktelser har vi overfor hverandre.
– Hva hvis det var meg? Axel er kynisk, men han er også den mest klartseende av de tre. Hvis vi melder oss, kan vi glemme framtida, sier han. Alle dørene slår igjen for resten av livet. Fortjener vi det? spør han. Og det er jo en reell diskusjon, om straffen man får står i forhold til forbrytelsene man har begått.
Må berøre
Karin Fossum bruker mye tid på å forme sine romanpersoner. Hun går mange runder: -- Etter første gjennomskrivning kjenner jeg dem litt, så må jeg begynne på nytt og justere dem. Det er en lang prosess.
Troverdighet er det viktigste, spenningen får komme i annen rekke: – Romanpersonene må være troverdige, ellers blir ikke folk berørt for fem øre, sier hun. Hun har ikke mye til overs for det hun kaller ”sjangermonsteret” i kriminallitteraturen: seriemorderen. -- Seriemordere à la Hannibal Lechter blir ofte rene drapsmaskiner. De skaper nok uhygge, men blir aldri interessante.
Hun siterer en av sine egne hovedpersoner, den stadig mer samvittighetsplagede Reilly: ”Nå vet jeg hvorfor folk dreper, de er redde.” De som dreper av andre grunner, er få, en eksklusiv minoritet, mener Karin Fossum.
Kriminelle hjerner
Hvilket ifølge Fossum ikke utelukker at det finnes criminal minds blant oss. – Det kan være personer som vokser opp med en følelse av overlegenhet: ”Jeg er i min fulle rett, selv om jeg må tråkke på andre. Å ta hensyn til andre er bare hemmende for min livsutfoldelse.” Axel er en slik kriminell hjerne. Hvorfor skal han følge andres regler? Axels mål på suksess er den fine bilen og den høye inntekten. Axel forstår ikke alvoret. Han plages ikke av samvittighet, bare av et enormt kontrollbehov, sier hun.
– Hva hvis det var meg? Men egentlig er jeg mest opptatt av hvor forskjellige de tre mennene er. Jon, den forsiktige og svake, Reilly, søkende og rusa, og den råsterke og kyniske Axel. De er vokst opp sammen og har kjent hverandre bestandig. Og de har jo fortsatt å henge sammen, til tross for ulikhetene. Selv om det de har vært med på har ført til at fellesskapet har gått i oppløsning, trenger de fortsatt tilhørigheten. Jon skjønte at han ville bli alene hvis han trakk seg ut. Det må være Axel som vinner slik konstellasjonen er.
Selv om Reilly ikke gjør det lett for Axel med sine foruroligende sitater fra Koranen.
Karin Fossum smiler: – Jeg likte det grepet! Bakgrunnen er at Reilly har en portørkollega som er muslim. Uhorvelig mange krimforfattere bruker Bibelen som referanseramme. Det går an å gjøre noe annet. Vi må ta innover oss at vi lever i et multikulturelt samfunn.
Koranen gav mersmak: – Jeg ble fascinert av det fantastiske språket og de sterke bildene – Hva hvis det var meg? på dommedag skal ”fjellene bli som kardet ull”! Det er spennende litteratur, sier hun.
Sejer på sidelinjen
I det intense kammerspillet mellom de unge mennene blir Fossums etterforskere Sejer og Skarre nærmest satt på sidelinjen. For det er vel egentlig ikke de som oppklarer saken denne gangen?
– Hva hvis det var meg? Sejer og Skarre forstår umiddelbart at det er noe som ikke stemmer. Politiet blir alltid koblet inn ved plutselig død og ved mistanke om selvmord, så det er naturlig at de er der. Men det er riktig, etterforskerne kommer i bakgrunnen. Egentlig liker jeg ikke at det skal være så mye oppmerksomhet rundt disse to, det er jo først og fremst historien om Axel, Reilly og Jon som er viktig.
En historie om skyld, samvittighet og soning: – Det er en fortelling som mange har skrevet før meg. Jeg ville gjøre det på min måte.
Temaet er langt fra uttømt med Den onde viljen: – Hva hvis det var meg? Det finnes så mange traumer, så mange beveggrunner! Å ja, det kommer nok mer om det i neste bok, sier Karin Fossum.
Til toppen
