Ja vel. Du har oppdaget et symptom av et eller annet slag. Du tenker kanskje at det skyldes et uhell, en eller annen organisme eller bare ren uflaks – men uansett er det noe du må forholde deg til, noe du må sette deg inn i, noe du må gjøre noe med.

Så hva gjør du nå?

Den diagnosen symptomet fører frem til, kan komme som et sjokk, og spesielt hvis det viser seg at den kan være livstruende. Den kan fremkalle mange sterke følelser hos den personen det gjelder. Og før man i det hele tatt begynner å ta beslutninger med hensyn til behandlingen, bør første skritt være en følelsesmessig aksept av at symptomet virkelig eksisterer.

Å akseptere noe er ikke det samme som å innrømme et nederlag. Selv om du aksepterer at symptomet eksisterer, betyr ikke det at du samtidig aksepterer at det vil utvikle seg videre frem mot sin logiske konklusjon. Men hvis du rent følelsesmessig kan godta at symptomet eksisterer, gir det deg et utgangspunkt, og derfra kan du gå videre og bestemme hva du ønsker å gjøre med det. På den måten begynner du på et avklaret punkt. Symptomet eksisterer. Det er blitt diagnostisert på det fysiske plan, som resultatet av en fysisk eller medisinsk undersøkelse. Det er et faktum.

Hvis noen har fått diagnostisert en tilstand som beskrives som terminal, har de fått en medisinsk oppfatning basert på resultatet av en fysisk undersøkelse foretatt av mennesker med medisinske kunnskaper. Det er viktig at man følelsesmessig aksepterer den medisinske diagnosen, som handler om den tilstanden den fysiske kroppen befinner seg i på det tidspunktet den ble undersøkt, sett fra skolemedisinens synspunkt. Det er også viktig å forstå at prognosen, altså forutsigelsen av hva symptomene kan føre til, sett fra det medisinske synspunktet, er en oppfatning basert på denne diagnosen. Enver lege vil være enig i at det ikke bare er rimelig å be om å få situasjonen vurdert av mer enn én medisiner – det er også anbefalelsesverdig. På den måten vet du om det foreligger motstridende oppfatninger, eller om det er enighet om diagnosen og prognosen for tilstanden.

Hvis diagnosen er blitt bekreftet av flere representanter for skolemedisinen, hvis et antall leger er enige om at dette er prognosen, at dette er den gjengse oppfatningen av hva symptomene vil munne ut i, må den angjeldende personen forholde seg til fakta og akseptere følelsesmessig at det legene har forutsagt, er en avgjort mulighet. Det kan skje, og fra legenes synspunkt er det svært sannsynlig at det vil skje. Dette må man følelsesmessig akseptere som en mulighet. Når man har akseptert det følelsesmessig, kan man begynne å utforske andre muligheter ved siden av.

I mitt eget tilfelle måtte jeg akseptere følelsesmessig at legene regnet med at jeg ville dø i løpet av svært kort tid, som følge av den ryggmargssvulsten jeg hadde. Da jeg gjorde det, da jeg aksepterte muligheten for en nær forestående død og ga slipp på frykten for døden, ble jeg i stand til å oppleve livet fullt ut i hvert eneste øyeblikk jeg fikk. Og dermed ble det også mulig for meg å vurdere andre tenkelige fremtidsperspektiver, deriblant muligheten for å helbrede meg selv, og manifestere denne muligheten som en realitet.

Mange mennesker som arbeider med sin egen bevissthet, har som forutsetning at når du legger et bestemt bilde inn i bevisstheten, øker du sannsynligheten for at det vil bli til virkelighet. Hvis du bærer på en frykt for noe, legger du konstant inn et bilde i bevisstheten din av at det du er redd for, vil skje. Du sier: «Jeg vil ikke at det skal skje.» Bildet er tydelig. Frykten for at det skal skje, er som et lim som holder deg fast til det bildet.

Hvis du frykter den prognosen du har fått, holder du fast bildet av det som kan komme til å skje, i bevisstheten din – og i henhold til bevissthetens egen dynamikk øker du sannsynligheten for at det vil skje. Hvis du er redd for å høre legens oppfatning av hva som faktisk kan komme til å skje, må du gjøre noe for å slippe taket i den frykten, og på den måten oppløse limet.

Når du følelsesmessig har akseptert muligheten for at det du har vært redd for, faktisk kan bli til virkelighet, oppløser du limet ved å gi slipp på frykten, og da blir det mye lettere å konsentrere oppmerksomheten om det du ønsker skal skje, og holde bildet av dette fast i bevisstheten i stedet for bildet av det du har fryktet. Du har forsonet deg med symptomet og diagnosen.

Hva som videre skal skje, er opp til deg selg – det er din avgjørelse.

Du kan bestemme deg for å følge den tradisjonelle medisinske veien og arbeide med legens veiledninger og behandling. Jeg gjorde det, og jeg gikk med på å gjennomgå en operasjon med det formål å fjerne svulsten. Men etterpå fikk jeg beskjed om at operasjonen ikke hadde vært vellykket, og at svulsten ikke var tilgjengelig slik som den var plassert. Det var da jeg fikk vite at jeg hadde høyst et par måneder igjen å leve, med mindre jeg hostet eller nøs. Jeg måtte følelsesmessig akseptere det også, for å bli i stand til å vurdere eventuelle andre muligheter.

Du kan bestemme deg for å arbeide med alternative eller utfyllende behandlingsmetoder, og med bevisstheten din, slik jeg gjorde. Metodene du velger, behøver ikke å utelukke hverandre. Du kan gjøre bruk av alt som virker logisk og troverdig på deg, alt som gir deg en god fornemmelse, for å komme symptomet til livs.

Det er viktig å forstå at det ikke er symptomet som er problemet – det er bare et symptom på det virkelige problemet, en indikasjon på at det er noe annet i veien. Den medisinske oppfatningen er at et symptom er et tegn på eller en indikasjon på en lidelse eller en sykdom, og det kan også ses som et varsel om spenninger i bevisstheten som skaper det miljøet der lidelsen eller sykdommen kan eksistere, og som derfor kan oppfattes som den indre årsaken.

Det kommer en mer utfyllende forklaring på dette i neste kapittel.

Til toppen