Personene på skjermen begynte å bevege seg igjen, som om de hadde våknet fra de døde. En ny raner dukket opp i bildet, en tungbygget mann med litt lute skuldre. Han gikk bort til mannen som Tommy hadde utpekt som lederen. Det så ut som om han hvisket til ham.
"Nå får han vite at fru Samsonsen har stengt hvelvet."
"Hva mener du?" spurte Edvard.
"Det var bare flaks, egentlig. Eller uflaks, sett fra ranernes side. De kom litt sent i gang den morgenen. Hadde masse penger i hvelvet, men var så vidt begynt på jobben med å frakte pengene opp i tellerommet. Da fru Samsonsen hørte panikkhylene fra de første som ble overrasket av ranerne, reagerte hun på instinkt. Hun gikk ut av hvelvet og smekket døren i lås."
"Og så da? Kunne de ikke bare tvinge henne til å åpne igjen?"
Han ristet på hodet. "Nei. Det er en tidslås som slår inn. Riktig nok kan den åpnes raskere enn den faste innstillingen, men det krever kontakt med hovedkontoret og er en ganske komplisert prosedyre."
"Så de kom aldri inn i hvelvet?"
"Nei."
"Hvor mye fikk de med seg, da?"
"Ett sted mellom to og fire millioner," sa Kolldal. Han gjorde en utålmodig bevegelse med hånden, som om dette var uviktig. Følg med nå," sa han igjen.
Mannen med baseballkøllen hadde stilt seg opp foran fru Samsonsen. Det så ut som om han snakket. Fru Samsonsen ristet på hodet. Munnen hennes beveget seg. Mannen snudde seg, gikk en liten runde på gulvet. Det lyste frustrasjon av hele kroppsspråket. Han endte opp foran Sølve Lien. Det så ut som om Lien løftet hodet og så på ham. Raneren bøyde hodet mot høyre skulder, deretter mot venstre, som for å løsne litt på nakkevirvlene. Så snudde han seg halvt bort, som om han hadde funnet noe mer interessant å se på et annet sted. Balltreet kom uten forvarsel, i en kort, rask bue. Blodet sto som en glorie rundt Liens hode. Han veltet over på siden, og ble liggende. Det rykket i den ene foten hans.
Raneren løftet køllen over hodet, og holdt den der i et tohåndsgrep. Noen i visningsrommet sa lavt "Nei," som om det var mulig å stanse det som skulle skje, det som for lengst hadde skjedd, men ingen tok øynene fra skjermen for å se hvem som hadde snakket.
Så kom balltreet gjennom luften. Kroppens bue viste at raneren la hele kroppsvekten inn i slaget mot den forsvarsløse, muligens allerede bevisstløse, mannens hode.
Og han gjorde det igjen.
Og igjen.
Og enda en gang.
"For faen," brast det ut av Tommy.
Edvard kikket bort på Live. Hun var blek, svelget, stirret på skjermen med et uttrykk av vantro i ansiktet. Hun var ikke den eneste. Det var mye politierfaring samlet rundt bordet, men de var rystet alle sammen.
Til toppen