Mennesket og naturen

Barrøya er en av de vakreste og grønneste øyene langs Helgelandskysten, men det er det bare den lille familien som bor der som vet. Vi følger dem fra 1913 til 1928, i tett samspill med naturen, i et beinhardt slit for å overleve, men også i sann glede over å bo på akkurat denne øya. Vi får servert en rørende familiehistorie, et levende stykke Norgeshistorie, en sjeldent velskrevet roman.
De Usynlige handler om forholdet mellom mennesket og natur.

De som på Barrøya er Hans Barrøy, 35 år, kona hans Maria, den gamle faren hans, den yngre søsteren hans Barbro, som ikke er helt som andre og som han forsøker å sette bort i tjeneste flere ganger, Hovedpersonen, datteren Ingrid, er 3 år i begynnelsen av romanen.

Historien er ikke bare en ren fiksjon, den er basert på Roy Jacobsens morsslekt, noe som gir romanen en egen dimensjon. Den er ikke så psykologiserende som mange av hans tidligere romaner. Personene beskrives vel så mye gjennom rommet de beveger seg i, arbeidet de gjør med hendene, sitt forhold til naturen. Det er en utrolig rik, presis og veldig konkret roman. Det er en slags moderne saga. Den forteller om å lage brygge, se brygga blåse på sjøen, lage brygga på nytt, rense garn, skjære torv, lage torvsete, sette line, tørke fisk osv. Om å grave etter vann den varme sommeren verken dyr eller folk har nok å drikke. Å tjore fast alt når stormen river. Om umuligheten av å ha en hest på en øy. Å få et vindu som kan åpnes.  Å være kvinne og ha sin egen stol.

Det kommer impulser utenfra, et helt fantastisk russisk lerketre driver en dag inn i fjæra, det er en begivenhet. En straffange kommer roende i en båt og snur opp ned på mye. Ingrid tenker mye på dette, hvem som gjorde hva den dagen. Det er en fantastisk skildring av barns evne til å se og lære. De voksne forsvinner, og barna må greie seg selv. En sjuåring må gjøre voksent arbeid. En unggutt må klare å reparere båten.

Roy har tidligere skildret arbeiderklassen som kommer seg opp og fram i verden i Seierherrene. Nå skriver han om kystproletariatet, men her er det ingen seierherrer, de har ikke fått del i velstandsutviklingen, de kunne like gjerne vært kalt taperne. Derfor passer tittelen De usynlige så utrolig godt. Men det er ingen trist fortelling, den er rørende, varm og sterk. 

Dette er en familiehistorie og et stykke Norgeshistorie og en stor leseropplevelse.

Roy Jacobsen fikk sitt gjennombrudd i 1991 med Seierherrene, om arbeiderklassen som kom seg opp og fram i verden. Han er oversatt til 26 språk, er flere ganger nominert til den internasjonale IMPAC-prisen og til Nordisk Råds Litteraturpris.