| Forfatter: | Peter Swanson |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2016 |
| Antall sider: | 320 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | The Kind Worth Killing |
| Oversatt av: | Engen, Kari |
| ISBN/EAN: | 9788202486235 |
| Kategori: | Tradisjonell krim |
Han vet at hans enda vakrere kone Miranda har hoppet til køys med Brad, byggeleder for palasset de er i ferd med å bygge på kysten av Maine. Noen drinker senere har han fått utløp for sjalusien sin, og samtalen med Lily har utviklet seg fra å være en uskyldig flørt til dødsens alvor.
Fortjener noen å bli drept? For eksempel en pedofil? Eller en utro partner? Peter Swansons makabre thriller De som fortjener det handler om akkurat det.
Oppvisning i ondskap
De som fortjener det er krim for vår tid. Rått, svart og underholdende. Swansons thriller føyer seg inn i rekken av krim som har toppet bestselgerlistene de siste par årene. Politiet er så å si fraværende. Kyniske mennesker tar utgangspunkt i sin egen, dyriske moral. Ulike psykopater er på krigsstien. Og bare så du er advart: Pass på deg selv når du forelsker deg i akkurat denne romanen!
For som Ambjørnsen i Dagbladet har påpekt: Dette dreier seg om hva som kan skje når du roter det til med den du er glad i …
Skummelt reisefølge
Ted er totalt håpløs i kunsten å forholde seg til kvinner. Enda verre er det kanskje at han ikke har lest sin Hitchcock. Eller sin Patricia Highsmith. Hadde han lest Farlig reisefølge, hadde han ikke gjort som han gjorde. Ted og Lily tar følge på flyreisen, og når hun spør hva han gjør når han flyr langt, svarer han litt flåsete: – Drikker gin og planlegger mord. Flyreisen ender med at Lily lover å hjelpe ham med planleggingen av det perfekte mordet på Miranda. Det skal vise seg at hun ikke er nybegynner i bransjen.
Psykopatenes arena
To psykopater, tenker du kanskje. Nei da, det er flere på krigsstien. Det er fire personer som driver romanen fremover, og ingen av dem er til å stole på. Vi får vite hva som har gjort dem til sosiopatiske monstre, skifter mellom nå- og fortid, utsettes for plutselige vendinger hele tiden, og lurer på hvordan alle de løse trådene skal nøstes opp. Nye tråder legges ut, og avslutningen er en maktdemonstrasjon på hvordan man lander noe som synes umulig å få en logisk løsning på.
En uvanlig moral
De som fortjener det er både original og berusende. Bare tanken på å føle sympati med en psykopat fremkaller gåsehud, men her blir du kjent med en moral som det merkelig nok er mulig å sympatisere med. I hvert fall i teorien. Lily ble neglisjert i oppveksten og slår tilbake med å betrakte seg selv som en person utenfor det normalt menneskelige. Hun har moralfølelsen til et dyr, og praktiserer øye for øye, tann for tann.
Til tider er denne thrilleren nærmest hypnotisk. Her er forførende karakterer, kvinner som manipulerer dumme menn, et snedig plot og et lynskarpt språk. Du kan bare glemme å legge boken fra deg, til gjengjeld har du det ekstremt underholdende på reisen. Kanskje ikke så rart at Den som fortjener det har fått som fortjent av euforiske anmeldere: seks krystallklare øyne på terningen.
Dette er ei bok som alle elskere av krim og spenning har fortjentIngvar Ambjørnsen, Dagbladet
| De som fortjener det | |||
| Bokmål | Ebok | 2016 | |
| De som fortjener det | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2016 | |
| De som fortjener det | |||
| Bokmål | Heftet | 2016 | |
Dette er ei bok som alle elskere av krim og spenning har fortjent. Den er annerledes. Overraskende. Rå, sort og vittig. Og så spennende at du risikerer å glemme avtalen med kjæresten. Men pass deg. Denne boka handler faktisk om akkurat det. Hva som kan skje dersom du kødder det til med den du er glad i. Rettere sagt: Med den som er glad i deg.
Ingvar Ambjørnsen, Dagbladet
«En utro kone. En sjalu ektemann. Et bestillingsdrap. Jo da, du tror kanskje du har lest boken før - men nei: I denne underholdende krimromanen står overraskelsene i kø.»
Tom Egeland, VG - terningkast 5
Leter du etter en spennende, underholdende pageturner av en moderne krimbok. Din søken er over! Det er bare å skaffe seg Peter Swansons De som fortjener det.
Asbjørn Slettemark, OP-5
«Swanson har skrevet en ypperlig underholdningsroman som det er en sann svir å lese.»
Dagens Næringsliv
«En fantastisk velskrevet og uttenkt thriller med et bekmørkt hjerte. Virkelig imponerende.»
Big Issue (UK)
«En djevelsk fortelling om djevelske personer … Imponerende skrevet, og med flere overraskelser som vil ta pusten fra deg.»
Huffington Post
«Djevelsk god krim-noir.»
Fort Worth Star Telegram
«En sofistikert, slu og sylskarp thriller som bygger seg opp hele veien til den nerveslitende avslutningen.»
Sunday Mirror (UK)
Jeg løftet kikkerten og konsentrerte meg om vinduet; Brad og Miranda var akkurat kommet inn. Jeg kunne se dem ganske tydelig; den lave ettermiddagssolen traff vinduet i en gunstig vinkel og lyste opp rommet innvendig uten å blende. Jeg så Brad gå bort til et provisorisk bord som snekkerne hadde satt opp. Han tok et stykke treverk som så ut til å være en del av listverket til taket og viste det til min kone. Han lot en finger gli langs en av rillene, og hun gjorde det samme. Munnen hans beveget seg, og Miranda nikket til hva det nå var han sa.
I et kort øyeblikk følte jeg meg tåpelig, den paranoide ektemannen i kamuflasjeantrekk som spionerer på sin kone og håndverkeren, men etter at Brad hadde lagt fra seg listen, så jeg Miranda gli inn i armene hans, legge hodet bakover og kysse ham på munnen. Med den ene store hånden presset han hoftene hennes mot seg, og med den andre grep han en håndfull av det bustete håret hennes. Jeg sa til meg selv at jeg skulle la være å se, men jeg klarte det ikke. Jeg betraktet dem i minst ti minutter, så at Brad skjøv min kone fram over bordet, løftet opp det mørkelilla skjørtet, tok av henne et par ørsmå hvite truser og trengte inn i henne bakfra. Jeg så Miranda stille seg strategisk opp ved bordet med den ene hånden presset mot bordkanten og den andre mellom bena for å hjelpe ham inn. Dette hadde de tydeligvis gjort før.
Jeg krøp bakover og satte meg opp. Da jeg fant tilbake til stien, tok jeg av meg hetten og kastet opp lunsjen min i en mørk vanndam med en overflate som kruset seg i vinden.
«Hvor lenge siden er dette?» spurte reisefellen min da jeg hadde fortalt henne historien.
«Litt over en uke.»
Hun blunket og bet seg i underleppen. Øyelokkene hennes var bleke som tørkepapir.
«Og hva har du tenkt å gjøre med det?» spurte hun.
Det samme hadde jeg spurt meg selv om hele uken. «Det jeg har mest lyst til,» sa jeg, «er å ta livet av henne.» Jeg smilte med den ginnumne munnen min og forsøkte meg på et lite blunk, ga henne en mulighet til ikke å tro meg, men ansiktet hennes var like alvorlig. Hun hevet de rødlige brynene.
«Det synes jeg du skal,» sa hun.
Jeg ventet på et tegn på at hun spøkte, men det kom ingenting. Blikket hennes var fast. Jeg stirret tilbake, og det gikk opp for meg at hun var veldig mye penere enn jeg først hadde trodd. Det var en eterisk skjønnhet, tidløs, som om hun var motivet i et renessansemaleri. Så forskjellig fra min kone, som så ut som om hun hørte hjemme på forsiden av en kioskroman fra 1950-tallet. Jeg skulle til å si noe da hun la hodet på skakke for å få med seg den utydelige meldingen fra høyttaleranlegget. De hadde akkurat kunngjort at det var tid for boarding.
