Et dirrende korthus

En død mann blir funnet utenfor et stup ved den svenske småbyen Kymlinge. Har han ramlet, eller har noen dyttet ham? Det kommer raskt fram at et lignende uklart dødsfall inntraff på nøyaktig samme sted for 35 år siden. Og ofrene kjente hverandre.

I Håkan Nessers fjerde roman om kriminalinspektør Gunnar Barbarotti pusles historien varsomt sammen – som et dirrende korthus bygges skjebnen til de seks gamle vennene. Hva er det som har hendt og preget dem?

Teamet Gunnar Barbarotti og Eva Backmann ankommer åstedet der fysikkprofessoren Germund er funnet omkommet. Raskt brer mistanken seg om at dette ikke er en ulykke. Tilfeldighetene er for presise. For 35 år siden døde Maria på nøyaktig samme sted. Germund og Maria var samboere. Går det en morder løs som ønsket dem begge døde? Og hvorfor med 35 års mellomrom?
Politiets utredningsmaskineri settes i gang, og Backmann og Barbarotti fordyper seg i gamle avhørsprotokoller fra det første mystiske dødsfallet. Allerede da var det tydelig at noe ikke stemte – men historiene samkjøres. Likevel ulmer sannheten i bakgrunnen som en bryggende vind. Trigges stormen, vil korthuset veltes.
De seks hovedkarakterene møttes i studentbyen Uppsala i 1969. Varsomt tegner Nesser opp relasjonen i vennegjengen; alle har noe å bære på  - en sorg, en hendelse, en egenskap som preger kommunikasjon og stemning i vennegjengen. Det er som de hele veien blir observert – det henger noe usympatisk og trist over dem alle.
I De ensomme tar Nesser for seg en mer personlig dramatisk tematikk. I de tidligere Barbarotti-bøkene har det verdslige hatt fokus, men her skjer det et vendepunkt også i kriminalinspektør Barbarottis liv. Får han bevis for Guds eksistens? Kan han kjøpslå med Gud? Barbarotti innser at det er en lavmåls tanke, og får uventet hjelp av en av avhørspersonene, en tidligere prest. Han kommer fram til at begrepet tillit er det sentrale. Det viser seg å stemme godt, og ikke bare for Barbarotti. Men skal tilliten bygges, eller skal den brytes?
I en fengslende korthugd tone fra den svenske krimforfatteren er det hverken ulne betraktninger eller kvasifilosofiske religiøse meninger. Nesser diskuterer tankesystem med argumenter hentet fra den virkelige akademiske debatten. Det er så befriende usentimentalt og til tider så ustyrtelig morsomt!
Nesser bygger spenningen varsomt og skaper en illevarslende forventning. Bitene pusles forsiktig i hverandre og historien kulminerer sakte, men sikkert. I kapitlene vikles avhør og forklaringer, et underliggende plot ligger i historien som en tikkende klokke. Og plutselig er vi der: Nesser forflytter oss til studentgjengens ungdomstid. Vi er i nåtid og ser rett inn i et europeisk helvete som skjærer som en kniv gjennom studentsamholdet og forandrer alt. Absolutt alt.
Korthuset har falt.