Nils Nordberg anbefaler: De dødes tjern

. . . på den andre siden av tjernet stod et vesen og iakttok meg. Det var en mann. Han stod helt ubevegelig mellom trærne; kroppen tegnet seg klart mot den månebelyste bakgrunnen . . . Jeg visste med intuitiv sikkerhet at dette vesenet . . . ikke var noe levende menneske. Det var en død mann, en gjenganger.

Jeg var en storøyd 13–14-åring da jeg leste dette. For første gang. Jeg har mistet tallet på hvor mange ganger jeg har lest De dødes tjern siden, og sett den som film, jeg har vært med og dramatisert den for Radioteatret. Og like fullt: Hver gang fornemmer jeg den samme livssalige uhyggen; hodet veiver fortsatt av uppercut-en løsningen på mysteriet gav meg.
       Jeg syntes boken var genial. I en viss forstand synes jeg det fortsatt; psykoanalysen som bokens detektiv, psykiateren Kai Bugge, bruker som metode er avlegs i dag, men i romanens univers stemmer alt, alle intrikat plasserte puslespillbiter går perfekt i hop. Best av alt er likevel selve rammen rundt historien: mørk folketro og truende, besjelet natur, skildret med stilistisk mesterskap, et sensommerdrama i skjæret fra likblekt måneskinn og hissige lyn, med viltvoksende urskog og et bunnløst tjern som fysiske uttrykk for menneskets mørke underbevissthet og drifter.
       De dødes tjern er den ultimate norske hyttekrimmen, en ekte klassiker. Men med en historie som tydeligvis er konstant aktuell. Over 60 år etter at André Bjerke lanserte temaet med unge, urbane mennesker som møter skrekken i den ville natur («panikk» kan oversettes med «skogsangst»), er filmskapere – norske som utenlandske – stadig dypt forelsket i opplegget, jfr Villmark, Fritt vilt, Rovdyr, Blair Witch Project. For meg er de fleste av disse filmene déja vu. De dødes tjern er originalen.

Nils Nordberg