| Forfatter: | Håkan Nesser |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2009 |
| Antall sider: | 273 |
| Forlag: | Piratforl. |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Maskarna på Carmine Street |
| Oversatt av: | Bjørnson, Elisabeth |
| Serie: | Storbytrilogi |
| Serienummer: | 1 |
| ISBN/EAN: | 9788281432413 |
Alt begynte en vakker maidag for 17 måneder siden. Erik Steinbeck sto ved kjøkkenvinduet, nippet til morgenkaffen og så ut av vinduet på sin fire år gamle datter Sarah som lekte i hagen. Ti sekunder senere var katastrofen et faktum. Før han i det hele tatt rakk å reagere, så Erik en grønn bil som stoppet, en mann som trådte ut og smilte mot Sarah, rakte henne hånden og hjalp henne inn i bilen. I neste sekund var hun borte, og livet hans raste sammen. Etter 17 måneder med politiavhør, og et håp som gradvis har veket plass for resignasjon og fortvilelse, beslutter Winnie og Erik at de må starte på nytt. Et nytt liv, i et nytt land. Sammen pakker de koffertene og reiser til New York, der de bosetter seg i en loftsleilighet i Carmine Street.
Hemmeligheter
Men det hviler noe hemmelighetsfullt over Winnie. Gang på gang maler hun det samme bildet. Hagen der hjemme, Sarah som leker, den grønne bilen og den fremmede mannen. Bildet er malt fra eksakt samme vinkel som Erik har sett det fra vinduet. Men mannen har ikke noe ansikt.
Det er da han sitter på biblioteket at Erik for første gang får øye på Winnie på et sted som hun ikke burde være. Da han konfronterer henne med observasjonen, slår hun det vekk og sier at han har forvekslet henne med en annen. Men Erik begynner å mistenke at hun skjuler noe. Og en morgen er hun plutselig forsvunnet. Da han begynner å nøste i trådene, oppdager Erik at ingenting ved livet deres har vært som han har trodd ...
Briljerer
Håkan Nesser er kjent som en av Sveriges mest populære krimforfattere. Med Carmine Street har han skrevet en av sine fineste fortellinger. Denne selsomme spenningsromanen er både en hyllest til New York der Nesser har bodd i to år, og en gåtefull beretning om de uklare grensene mellom fiksjon og virkelighet. Øya Manhattan ved Hudsonelvens munning er trolig verdens tettest befolkede område. Her finnes flere historier og beretninger enn noe annet sted. Carmine Street er av den sorten du kommer til å huske lenge.
Jeg skjønner at hun lever. Nå skjønner jeg det endelig.
Jeg velger å unngå temaet. Det er ikke første gang Winnie kommer med påstander av denne typen, og min vanlige reaksjon er å ligge lavt. Ofte, men ikke alltid, lar hun saken ligge, og det er sjelden jeg kan avgjøre om hun tolker min manglende interesse som ren og skjær skepsis. At jeg umyndiggjør henne. At det er derfor saken blir liggende.
Jeg er heller ikke klar over hvor mye min skepsis i så fall betyr for henne. Antagelig nokså lite hvis det er en levende Sarah som ligger i den andre vektskålen. Doktor Vargas rådet meg til ikke å komme med for mange kritiske spørsmål overfor Winnie; han understreket det både da hun ble utskrevet fra sykehuset og den siste gangen vi møttes, en ukes tid før vi flyttet hit. Jeg husker det granskende og litt skjelmske blikket hans: Du skjønner hvordan dette ligger an, ikke sant? Du vet hvordan du må håndtere henne hvis dere skal klare dere gjennom dette?
Ikke konfrontere. Ikke utfordre. Jeg tolket ham slik. Ikke prøve å få min kone til å innse at vi høyst sannsynlig har mistet Sarah for alltid. En tynn strime av håp kan holde et menneske i live lenger enn vi vanligvis forestiller oss. I de fleste tilfeller helt frem til den naturlige avslutningen.
Like sant er det naturligvis at uvissheten er verre å leve med enn alt annet. Det finnes ulike slags sannheter, og hver og en får finne den han eller hun best holder ut med.
«Jeg vil at du skal se på det jeg har malt,» sier hun uventet da jeg kommer ut fra badet. «Jeg tror jeg har fanget alt helt som det skal være, men du må hjelpe meg med det siste.»
Hun har allerede hentet lerretet ned fra hemsen, nå snur hun det frem og plasserer det på en av kjøkkenstolene. Tenner en spotlight og retter den mot bildet. Jeg har vært forberedt, men kan likevel ikke verge meg mot det sterke uttrykket i det.
