Brudekisten (Innbundet)

kriminalroman

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 407
Forlag: Aschehoug
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788203357732
Kategori: Krim og spenning
Omtale Brudekisten

Djevelsk manipulering

Ingen kan kunsten å manipulere leseren som Unni Lindell. I Brudekisten gjør hun det på suverent vis. Du virvles inn i en historie der drapsmannen, fullt synlig og uredd, trekker i trådene. Få norske krimforfattere, om noen, kan kunsten å snekre plott som Unni Lindell. I hennes tiende roman om Cato Isaksen, og den femte der hans ustabile kollega Marian Dahle er med, befester hun sin posisjon i det øverste sjiktet av norsk krim. Lindell og drapsmannen har én ting til felles: Begge er ondskapens regissør, iscenesetter hendelse etter hendelse, smart og handlekraftig, spiller marionetteater med de høyst ulike karakterene og trekker i usynlige tråder for å få ondskapen frem i lyset.

Død på Gaustad
Tolv år gamle Maike ble funnet død i arkivkjelleren på Gaustad sykehus i Oslo 1988. Politiet fant ikke noe mistenkelig, hun falt fra en gardintrapp og slo hodet i gulvet. To av hennes barndomsvenninner møtes over en middag 25 år senere for å snakke om det som skjedde. Rett etter middagen blir begge kvinnene, Emmy Hammer og Aud Johnsen, jaget og forsøkt drept. Sakte, men sikkert, trekkes den iskalde drapsmannen frem fra gjemmestedet på Gaustad.

Brutalt drap
Ingen vet at noen fremdeles har tilhold i Fyrhuset på Gaustad nå når foreldelsesfristen for drapet er i ferd med å gå ut. Aud Johnsen, journalist, blir brutalt drept i leiligheten sin i en fabrikkbygning langs Akerselva. Cato Isaksen og Marian Dahle settes på saken, og flere av pasientene som ble utskrevet på den tiden da alle skulle ut i samfunnet, blir etterforsket. Blant annet Aud Johnsens far. Sporene peker i retning av en diger kistemaker og en frakkemann som snakker om djevelske engler.

Uhyggelig bra
”Ondskapen er som en stjerne. Du kan ikke alltid se den, men du vet at den alltid er der,” sier en av de mistenkte når politiet aksjonerer. Og nettopp det er Unni Lindells styrke. Du hektes fast umiddelbart, kaster deg på den bratte spenningskurven som varer helt til siste slutt. Underveis blir du utsatt for uhygge på flere plan og koser deg med lumre, mørke scener av beste Lindellmerke. Når karakterene også er av kjøtt, blod og tynnslitte nerver, blir Brudekisten rett og slett en uhyggelig god krimroman. Men hvem er drapsmannen?

En djevelsk fest
Når en krimforfatter snekrer sammen en høyst overraskende avslutning, kan det gå galt, men ikke med Unni Lindell. Jeg forbannet meg selv for ikke å se det komme, men forsto etterpå at det var så opplagt at det var umulig å se. Konklusjonen er enkel: Lindell innbyr til krimfest! Rottene tasler i kjelleren, den kalde murlukten slår opp fra kulverten, og kurvkisten med drapsofferet er skjøvet inn i ovnen. Velkommen!

Til toppen

Lindell kan kunsten å fortelle en spennende historie
Sindre Hovdenakk, VG

Andre utgaver

Brudekisten
Bokmål Ebok 2014
Brudekisten
Bokmål Nedlastbar lydbok 2014
Brudekisten
Bokmål Heftet 2016

Flere bøker av Unni Lindell:

Anmeldelser av Brudekisten

«Velkomponert og spennende krim som vil appellere til mange lesere. ... Med 'Brudekisten' har Unni Lindell truffet temmelig nær blinkens sentrum. ... Men først og fremst oppstår spenningen fordi historien er godt fortalt. Den har driv fra begynnelse til slutt, og den er befolket av karakterer som alle har sine grunner til å være hemmelighetsfulle, og som alle egentlig kan være morderen. Sånt blir det spenning av, og jeg er ganske trygg på at jeg snakker på vegne av flere, og at dette er en roman som vil treffe godt i det brede laget av krimlesere.»
Torbjørn Ekelund, Dagbladet 

«Unni Lindell holder et godt nivå med sin nye krim. ... Lindell kan kunsten å fortelle en spennende historie.» 
Sindre Hovdenakk, VG

«Unni Lindell oppfyller alle krimsjangerens koder, og har tatt et smart fortellergrep som lurer leseren trill rundt. Dette er god illusjonskunst.»
Geir Rakvaag, Dagsavisen

Til toppen

Intervju

Åpenhjertige Unni Lindell:
En skvetten dame

En tungvekter innen krim jubilerer. Brudekisten er Unni Lindells tiende roman om Cato Isaksen. Lindell har solgt to millioner bøker i Norge og er utgitt i hele 20 land.
Akkurat som det er med de edle dråpene, er det med Unni Lindell. Hun blir bare bedre og bedre med årene. Kanskje en av grunnene er at hun skriver om sin egen frykt? For tro det eller ei, kvinnen som regisserer den mest utenkelige ondskap, er faktisk skvetten.

Ser farer overalt
– Jeg er i utgangspunktet en redd person, og bruker nok mine egne følelser når jeg skriver krim. Kommer jeg inn på et hotellrom, må rommet sjekkes før jeg slår meg til ro. Tar jeg siste tog hjem til Høvik på kvelden, og det bare er meg og en fremmed mann som skal av, tar jeg toget til Sandvika og taxi hjem. Jeg kikker meg over skulderen. Å sjekke kjelleren på Gaustad alene var uaktuelt. Jeg er god til å se farer overalt, sier hun og smiler tilfreds.

Skriveperiode
Hun har grunn til å smile nå. Et helvete er over. Skriveprosessen er en lidelse for Unni Lindell. Jo verre den er, desto bedre resultat. Denne gang tok prosessen lengre tid, og fant sted på soverommet. Ja, du leste riktig. Seks måneder ble tilbrakt på soverommet ved et bord fra IKEA. Hun fikk ikke los på skrivingen i skriveleiligheten i Oslo, så hun isolerte seg på soverommet hjemme på Høvik, holdt verden på armlengdes avstand og fokuserte på sine morderiske mistenkte i Brudekisten.

Barn av ulykkelige
– Jeg har en god følelse, den samme jeg hadde etter Honningfellen, kjenner at Brudekisten er noe å være stolt av. Den har et viktig tema, det å være barn av psykiatriske pasienter, å vokse opp uten lykkelige foreldre. Å kombinere temaet med en intrige som fungerer og karakterer som er troverdige var selvsagt en utfordring, det er der hemmeligheten ligger. Gode venner hjalp meg med researchen på Gaustad, Brudekisten er jo også en roman om det miljøet karakterene mine er en del av, sier Unni Lindell.

Folk til å tro på
Karakterene til Unni Lindell er vanlige mennesker, som deg og meg. Det gjenkjennelige er et varemerke, du tror på menneskene du leser om, og vil vite hvordan det går med dem. Her er ingen pappfigurer med rare navn og tilgjorte manerer, Unni Lindell bruker mye tid på å skape folk som er til å tro på. Hun plasserer dem i Stor-Oslo, er litt lat sånn, som hun selv sier, da blir researchen enklere. For eksempel i Asker. På Høvik. Eller Gaustad.

Nødvendig ondskap
– Jeg fikk veldig god hjelp da jeg researchet de ulike bygningene på Gaustad, ikke minst den skumle kjelleren, der en del av Brudekisten foregår. Det er viktig at det jeg beskriver stemmer med virkeligheten. Jeg kan ikke bare dikte opp et nytt sted, jeg må skrive om virkeligheten, og der er det mye smerte og ondskap. Ondskapen i mine romaner er alltid nødvendig for intrigen, jeg skriver aldri om ondskap for ondskapens skyld.
 
Et umulig valg
Hun er opptatt av at gjerningsmannen, også i Brudekisten, er et menneske med svakheter og styrker som alle andre. Mennesker er ikke skapninger i sort/hvitt, ifølge Lindell kan alle drepe i en gitt situasjon der valget synes umulig. Derfor forstår hun, kanskje mer enn mange andre krimforfattere, hvorfor noen av oss er i stand til å gjøre det fatale. Kunsten hennes er å gjøre drivende god krim ut av det. Gang på gang. 

(kan kortes ned herfra)
En kontrakt

– Krim har jo alt! Her kan jeg skrive om hvilke følger tragiske menneskeskjebner kan få, her er intrigen viktig, og krim har et sjeldent litterært driv mange forfattere har noe å lære av. Spenning er et sentralt element, og sist men ikke minst, er det kontrakten mellom meg og leseren om at løsningen skal henge på greip uansett hvor overraskende slutten er. 

Følelsen av frihet
Hun har sine favorittforfattere, kommer ikke utenom Göran Tunström og Kerstin Ekman, og leser mye. Men ikke krim. Det får holde med Cato Isaksen. Selv om hun nettopp har kommet ut av soverommet, har hun mye på gang. Sommeren skal brukes til å gjøre ”noe helt nytt”, og en barnebok i Ella-serien lanseres i høst. Nå har hun den følelsen som gjør at hun holder ut livet i skriveboblen. Følelsen av frihet. Så lenge det varer. Hvor lenge vet bare krimdronningen selv. Og på spørsmålet om Cato Isaksen vil komme tilbake, er hun lakonisk: – Kanskje kommer Cato. Kanskje ikke.

Til toppen

Utdrag

Fyrhuset sto avlukket i flere år. Jeg er installert i det lille mursteinshuset der villvinen klamrer seg til veggene utenfor, som jeg klamrer meg til fremtiden. Her har jeg alt; fred, stillhet, mørke. Jeg må ikke dvele ved de personlige problemene mine, bare gjennomføre det jeg skal. Det føles som om jeg er den eneste overlevende etter en uhyggelig katastrofe. Angsten snor seg gjennom kroppen som et svart edderkoppnett. Jeg er jo ingen morder, ikke egentlig.
Det var her på området alt skjedde, for lenge siden. Som å falle gjennom en sjakt, men tiden gikk, og jeg har klart meg. Alt er som før her; ståltrappen med mose, spurvene som prikker på asfalten. Revene i skogkanten. Surrende insekter mot de smårutete blyglassvinduene om sommeren; ingen kan se inn gjennom dem, men de store trekronenes skygger mot gresset om sommeren kan likevel skimtes innefra. Jeg kan høre rottene tasle i kjelleren, og den kalde murlukten slår opp fra kulverten gjennom sprekkene i trelemmen. Det snør nå. Lukten av vinter sitter i veggene. Det ishvite dekket ligner et likklede over plassen mellom bygningene. Bortsett fra den bare meterbrede randen over plenen der varmen fra den underjordiske gangen holder bakken bar. Undergangen går fra hovedbygningen. Securitasvakten tror jeg skal være her. Han setter ikke spørsmålstegn ved noe. Vi tar ofte en liten prat, så går han videre. Jeg skal flytte ut når tiden er inne. Det blir nok i natt. Kurvkisten er skjøvet inn i ovnen nå. Når kroppen hennes er brent opp, skal jeg forlate stedet for godt.

Til toppen