Forfatter: | Harlan Coben |
Innbinding: | Heftet |
Utgivelsesår: | 2005 |
Antall sider: | 379 |
Forlag: | Damm |
Språk: | Bokmål |
Originaltittel: | Gone for good |
Oversatt av: | Busk, Sissel |
Serie: | Damm pocket |
ISBN/EAN: | 9788204108036 |
Forfatter: | Harlan Coben |
Innbinding: | Heftet |
Utgivelsesår: | 2005 |
Antall sider: | 379 |
Forlag: | Damm |
Språk: | Bokmål |
Originaltittel: | Gone for good |
Oversatt av: | Busk, Sissel |
Serie: | Damm pocket |
ISBN/EAN: | 9788204108036 |
Men Ken er ikke å finne, og Will er redd han er borte for alltid.
Elleve år senere er Will fortsatt overbevist om brorens uskyld. Han har en følelse av at Ken forsøker å kontakte ham, samtidig som det skjer enda en tragedie: Wills kjæreste forsvinner og han oppdager at hun var en helt annen enn han trodde. Han er i ferd med å avdekke en forferdelig hemmelighet, en hemmelighet noen er beredt på å drepe for å holde begravet.
Jeg fomlet med en bilderamme som inneholdt et foto av mine solbrune foreldre på ferie. «Du vet ingenting om mine foreldre.» «Men jeg skulle gjerne vite noe.» Hun snudde ryggen til meg. «Du har jobbet med rømlinger,» sa hun.
«Ja, og hva så?» «Du vet hvor ille det kan være.» Det visste jeg. Jeg tenkte enda en gang på hennes litt skjeve ansiktstrekk - nesen, for eksempel, med den avslørende kulen - og undret meg. «Jeg vet også at det er verrenår det ikke blir snakket om.» «Jeg har snakket om det, Will.»
«Ikke med meg.» «Du er ikke min psykiater.»
«Jeg er mannen du elsker.» «Ja.» Hun snudde seg mot meg. «Men ikke i dag, OK? Vær så snill.»
Jeg hadde ikke noe svar til det, men kan hende hadde hun rett. Fingrene mine lekte fraværende med bilderammen. Og det var da det skjedde. Fotografiet i rammen skled litt. Jeg kikket ned på det. Et annet bilde begynte å stikke fram bakenfor. Jeg flyttet det øverste litt til, men det ville ikke flytte seg. Fingeren min fant klemmene på baksiden. Jeg skjøv dem til siden og lot baksiden av rammen falle ned på sengen. To fotografier dalte ned bak den. Det ene - det øverste - var av mine foreldre på cruise et sted; de så lykkelige og sunne og avslappet ut på en måte jeg knapt kunne huske å ha sett dem noen gang. Men det var det andre bildet, det som hadde vært skjult, som opptok meg. Den røde datoen nederst på bildet var mindre enn to år gammel. Bildet var tatt oppe på en bakkekam eller en ås. Jeg så ingen hus i bakgrunnen, bare fjelltopper med snø på. Mannen på bildet hadde shorts og ryggsekk og solbriller og slitte fjellstøvler. Smilet hans var kjent. Det samme var ansiktet, skjønt det var skarpere i trekkene nå. Håret hans var lengre. Skjegget hadde litt grått i seg. Men det var ikke til å ta feil av.
Mannen på bildet var min bror, Ken.