Beretningen om herr Roos (Innbundet)

Forfatter:

Elisabeth Bjørnson (Oversetter)

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2009
Antall sider: 423
Forlag: Piratforl.
Språk: Bokmål
Originaltittel: Berättelse om herr Roos
Oversatt av: Bjørnson, Elisabeth
ISBN/EAN: 9788281431874
Kategori: Krim og spenning
Omtale Beretningen om herr Roos

Tilfeldighetenes spill

Da politimann Gunnar Barbarotti først dukker opp omtrent midtveis i Beretningen om herr Roos skjer det med gipset ben. Men det er også det eneste som halter i Håkan Nessers nye krimroman.

 

Av Pål Andreassen

59 år gamle Valdemar Roos ligger antagelig godt an til å hanke inn tittelen som Sveriges kjedeligste mann – om en slik konkurranse skulle gå av stabelen. Innadvendt, sosialt handikappet og dårlig likt. En treg forutsigelig type som ikke gjør noen glade, og som ingen venter seg noe overraskende av, konkluderer Barbarotti da Roos’ kone ber ham prøve å finne ut hvor mannen hennes kan ha blitt av.

En dag bestemmer nemlig Roos seg for at nok er nok. Godt hjulpet av en milliongevinst i tipping, sier han på flekken opp jobben hos termosprodusenten han har vært økonomisjef for i 28 år, og kjøper seg i all hemmelighet en gammel husmannsplass, Lograna, utenfor byen. Problemet er bare det at det er ingen som vet at Roos har kjøpt det gamle huset, og han har heller ikke fortalt sin kone at han har vunnet i tipping og sagt opp jobben. Hver dag smører han som vanlig matpakke og setter seg i bilen. Men i stedet for å reise på jobb drar han til sitt nye hemmelige fristed hvor han tilbringer dagene mutters alene. For så å komme hjem igjen til sin kone og stedøtrer i Kymlinge – Nessers imaginære midtsvenske småby – på kvelden. «Bedre enn dette blir ikke livet. Aldri bedre enn dette», tenker Valdemar helt til den 21 år gamle, smånarkomane Anna Gambowska dukker opp.

Musikalske metaforer
Anna har stukket av fra et autoritært behandlingshjem i nærheten av husmannsplassen, og tar nattlig losji på Roos’ husmannsplass. I hennes nære fortid lurer, ikke overraskende, en voldelig og doplangende tidligere kjæreste. Anna, som kan trenge en far- eller bestefarsfigur i det kaotiske livet sitt, og Valdemar som på sin side kanskje savner et eget barn, knytter ganske raskt en form for vennskapsbånd.

Og mens Anna synger og spiller metaforiske låter, som The Clash’ Should I Stay Or Should I Go og Marianne Faithfuls As Tears Go By, tenker Valdemar igjen «bedre enn dette blir ikke livet. Aldri bedre enn dette». Helt til en natt hvor den skjøre idyllen blir brutt, og de blir tvunget til å forlate Lograna. Sammen legger de ut på en slags flukt fra alt i Valdemars Volvo. Nedover i Europa går ferden som en slags pilegrimsreise mot målet – Maardam. Nessers base for Van Veeteren-bøkene, og en snedig intertekstualitet som bygger bro til hans gjennombrudd som krimforfatter.

Mannlig intuisjon
Sist vi møtte politimannen var han opp over ørene forelsket, og i årets Barbarotti-installasjon har han flyttet sammen med sin Marianne og alle deres felles barn i et kjempestort og falleferdig gammelt hus. Og det er mens han reparerer taket på huset han klarer å falle ned og brekke beinet. Noe som gjør at han blir beordret til innetjeneste da han kommer tilbake på jobb, og egentlig skal prøve å spore opp en notorisk spraybokstagger som har herjet i Kymlinge i årevis.

Hans kollega Eva Backman har offisielt ansvar for Roos-saken, men Barbarotti får lurt seg inn i etterforskningen – uten at sjefen deres vet om det. Og samarbeidet mellom de to etterforskerne, og ikke minst dialogen, funker nok en gang som den skal mens de bit for bit nøster opp Roos’ mistrøstige liv og det som skjedde på Lograna før det umake paret la ut på en roadmovie-tur uten sidestykke i skandinavisk krimlitteratur.

Til toppen

Andre utgaver

Beretningen om herr Roos
Bokmål Heftet 2018
Beretningen om herr Roos
Bokmål Nedlastbar lydbok 2017
Beretningen om herr Roos
Bokmål Ebok 2018
Om forfatter Håkan Nesser

Den forsvunne detektiven

Håkan Nesser innrømmer at han skriver seg gradvis bort fra krimsjangeren, men har heldigvis ingen umiddelbare planer å legge den kriminelle delen av sitt forfatterskap på hylla.

Av Pål Andreassen

Hans neste bok utspiller seg i New York, hvor Nesser bodde i to år. Ikke for å drive research, men fordi menneskene der er så hyggelige – og ikke minst for å skrive. Research er nemlig langt fra den 59 år gamle svenske forfatterens favorittsyssel. Kanskje det er derfor hele den ti bøker store serien om Van Veeteren foregår i et fiktivt Europeisk land, og Barbarotti-serien har sin geografiske base i ikke-eksisterende Kymlinge i Sverige?
      – Fiktive steder gir forfatteren et større spillerom, og en for nitidig skildring av alle detaljer i et miljø kan noen ganger komme i veien for selve handlingen, har Nesser uttalt.
I fjor høst flyttet Nesser med sin kone og hund fra New York til London etter to år i Amerikas mest pulserende storby. Han har også investert i et sommerhus på den stadig mer trendy, svenske øya Gotland.

Fant ikke morderen
Samtidig med flyttingen tilbake over Atlanteren tilbrakte han en del tid hjemme i Sverige. Både i forbindelse med lanseringen av Beretningen om herr Roos, men ikke minst for å endelig avsløre hvem som egentlig var morderen i hans utsøkt vakre oppvekstroman, Kim Novak badet aldri Genesaret-sjøen fra 1998 – en historie som ble filmatisert i 2005.
På mange måter kan man si at Nesser har tatt med seg stemningene fra denne frittstående boken videre inn i serien om Barbarotti. Med forsiktige strøk maler han frem historien, gjerne med en melankolsk undertone. Men samtidig med en overhengende følelse av at alt ikke nødvendigvis er som det ser ut.
      Da Kim Novak… kom ut, proklamerte Nesser at han i 2008 skulle avsløre hvem som var morderen. Men de som fulgte TV-visningen av filmen like oppunder jul, og deretter spent fulgte det påfølgende intervjuet med Nesser, ble egentlig ikke så mye klokere. Mordgåten i boken var nemlig løselig basert på en sann historie, og Nesser har faktisk aldri helt klart å finne ut hvem som egentlig tok livet av romanfiguren hans, Bertil Andersson! 

På det psykologiske planet
Håkan Nesser hadde bare én roman på samvittigheten da han i 1993 lanserte den første boken i serien om Van Veeteren, og parallelt med de ti bøkene om politimannen fra Maardam har han hele tiden skrevet frittstående romaner. Den kanskje mest kjente er Sveriges svar på Saabye Christensens’ BeatlesOg Picadilly Circus ligger ikke i Kumla fra 2002.
      Nesser hevder at han egentlig aldri følt seg som den del av den skandinaviske krimlitteraturen hvor Sjöwall og Wallös tibinds serie om politimannen Martin Beck utgjør selve grunnfjellet. I stedet tar han utgangspunkt i menneskesinnet og stiller heller spørsmålet om hvorfor, fremfor hvem som utfører de kriminelle handlingene.
Når han skal nevne noen favorittforfattere kommer det derfor ikke overraskende at amerikanske Dennis Lehane og spenningsmesteren John le Carré befinner seg blant de få krim- og spenningsforfattere som passerer hans nåløye.

Til toppen

Utdrag

Det var faren hans som begynte med rekken. Før han hengte seg, hadde han gått til tobakksbutikken i Gartzvägen i K– og levert inn den samme enkeltrekken i en åtte års tid. Hver onsdag før klokken seks, og av og til hadde Valdemar fått bli med.
      Samme rekke? pleide den flegmatiske tobakkshandler Pohlgren
spørre.
      Samme rekke, svarte faren.
      De fleste som tippet, hadde Valdemar forsått, prøvde gjerne lykken med fem eller åtte rekker, eller med et lite system, men Eugen Roos nøyde seg med én eneste rekke.
      Før eller senere, gutten min, forklarte han, før eller senere går den inn. Når man minst aner det, det gjelder bare å være tålmodig.
      Tålmodig.
      Etter farens død hadde Valdemar overtatt, allerede onsdagen etter ulykken hadde han gått inn til Pohlgren, fylt ut den ene rekken på kupongen og betalt de førti ørene det kostet den gangen. Og siden hadde han fortsatt, uke etter uke, år etter år. Da tippeselskapet utvidet rekken fra tolv til tretten kamper, hadde Valdemar også utvidet. Fra en til tre rekker. Den trettende kampen helgarderte han.
      Samme rekke siden 1953 altså. Av og til lurte han på om det var en slags verdensrekord. Det dreide seg tross alt om over femti år på dette tidspunktet, et anselig stykke tid uansett hvordan man så det.
      Det rare var at hverken han eller faren noensinne hadde vunnet en eneste krone. Toogtyve ganger hadde han hatt ni rette, tre ganger ti, men ingen av de gangene hadde det vært utbetaling på tierne.
      Tålmodig, pleide han tenke. Hvis jeg gir rekken i arv til Greger, kommer han til å bli millionær en vakker dag.

Til toppen