Tilfeldighetenes spill

Da politimann Gunnar Barbarotti først dukker opp omtrent midtveis i Beretningen om herr Roos skjer det med gipset ben. Men det er også det eneste som halter i Håkan Nessers nye krimroman.

Av Pål Andreassen

59 år gamle Valdemar Roos ligger antagelig godt an til å hanke inn tittelen som Sveriges kjedeligste mann – om en slik konkurranse skulle gå av stabelen. Innadvendt, sosialt handikappet og dårlig likt. En treg forutsigelig type som ikke gjør noen glade, og som ingen venter seg noe overraskende av, konkluderer Barbarotti da Roos’ kone ber ham prøve å finne ut hvor mannen hennes kan ha blitt av.

En dag bestemmer nemlig Roos seg for at nok er nok. Godt hjulpet av en milliongevinst i tipping, sier han på flekken opp jobben hos termosprodusenten han har vært økonomisjef for i 28 år, og kjøper seg i all hemmelighet en gammel husmannsplass, Lograna, utenfor byen. Problemet er bare det at det er ingen som vet at Roos har kjøpt det gamle huset, og han har heller ikke fortalt sin kone at han har vunnet i tipping og sagt opp jobben. Hver dag smører han som vanlig matpakke og setter seg i bilen. Men i stedet for å reise på jobb drar han til sitt nye hemmelige fristed hvor han tilbringer dagene mutters alene. For så å komme hjem igjen til sin kone og stedøtrer i Kymlinge – Nessers imaginære midtsvenske småby – på kvelden. «Bedre enn dette blir ikke livet. Aldri bedre enn dette», tenker Valdemar helt til den 21 år gamle, smånarkomane Anna Gambowska dukker opp.

Musikalske metaforer
Anna har stukket av fra et autoritært behandlingshjem i nærheten av husmannsplassen, og tar nattlig losji på Roos’ husmannsplass. I hennes nære fortid lurer, ikke overraskende, en voldelig og doplangende tidligere kjæreste. Anna, som kan trenge en far- eller bestefarsfigur i det kaotiske livet sitt, og Valdemar som på sin side kanskje savner et eget barn, knytter ganske raskt en form for vennskapsbånd.

Og mens Anna synger og spiller metaforiske låter, som The Clash’ Should I Stay Or Should I Go og Marianne Faithfuls As Tears Go By, tenker Valdemar igjen «bedre enn dette blir ikke livet. Aldri bedre enn dette». Helt til en natt hvor den skjøre idyllen blir brutt, og de blir tvunget til å forlate Lograna. Sammen legger de ut på en slags flukt fra alt i Valdemars Volvo. Nedover i Europa går ferden som en slags pilegrimsreise mot målet – Maardam. Nessers base for Van Veeteren-bøkene, og en snedig intertekstualitet som bygger bro til hans gjennombrudd som krimforfatter.

Mannlig intuisjon
Sist vi møtte politimannen var han opp over ørene forelsket, og i årets Barbarotti-installasjon har han flyttet sammen med sin Marianne og alle deres felles barn i et kjempestort og falleferdig gammelt hus. Og det er mens han reparerer taket på huset han klarer å falle ned og brekke beinet. Noe som gjør at han blir beordret til innetjeneste da han kommer tilbake på jobb, og egentlig skal prøve å spore opp en notorisk spraybokstagger som har herjet i Kymlinge i årevis.

Hans kollega Eva Backman har offisielt ansvar for Roos-saken, men Barbarotti får lurt seg inn i etterforskningen – uten at sjefen deres vet om det. Og samarbeidet mellom de to etterforskerne, og ikke minst dialogen, funker nok en gang som den skal mens de bit for bit nøster opp Roos’ mistrøstige liv og det som skjedde på Lograna før det umake paret la ut på en roadmovie-tur uten sidestykke i skandinavisk krimlitteratur.