Det kan skje noen svært få ganger i løpet av et menneskes liv. At man plutselig får en kort, uventet og dramatisk beskjed som man forstår at vil endre alt, men uten at man ennå aner hvordan livet vil bli etterpå.
| Forfatter: | Hans Olav Lahlum |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2019 |
| Antall sider: | 304 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| ISBN/EAN: | 9788202639952 |
| Kategori: | Klassisk krim |
Med dette varselet om dramatikken som venter for den unge hovedpersonen, åpner Hans Olav Lahlum sin nye bok. Avklaringene er en gnistrende og original krimhistorie som rett og slett er vanskelig å legge fra seg.
Ubesvarte spørsmål
En 45 år gammel mann blir påkjørt på en skogsvei utenfor Hamar, og dør av skadene.
Omstendighetene rundt ulykken er uklare, og politiet etterforsker den som en mulig drapssak.
Tilbake på en studenthybel i Oslo sitter hans 22 år gamle sønn Vegard, med mange spørsmål og så godt som ingen svar.
Skyggefull fortid
Med sjokket og sorgen etter farens død vokser et sterkt behov i Vegard. Han må finne ut hvem som kjørte ned faren, og hvorfor det skjedde, før han klarer å gå videre i livet.
Jakten på svar starter med farens siste ord før han døde: "hjørneskapet!" "brenn!" Disse to ordene leder Vegard til hjørneskapet i farens leilighet. Der finner han gamle dagboknotater, og gjennom dem blir han kjent med pappaen han var så glad i på nytt. Hans historie er langt mørkere enn Vegard noen gang har visst om, og involverer en forferdelig hendelse 25 år tilbake i tid.
Uløst krimgåte
Under en hyttetur i 1987 ble farens daværende kjæreste drept og han ble selv mistenkt for ugjerningen. Han ble aldri dømt, men det ble heller ingen av de andre ungdommene som var med på hytteturen. Dermed står Vegard overfor to viktige avklaringer: Ble faren hans drept den mørke kvelden på Hamar for noen dager siden, og hva var egentlig hans rolle i den uløste krimgåten fra fortiden?
Uventet hjelper
I en intens uke søker Vegard sannheten om farens liv og død. Men han gjør det ikke alene.
Han får hjelp fra uventet hold, da en ung kvinne med sterk tilknytning til hendelsen fra 1987 kommer inn i livet hans.
Som en moderne Sherlock med sin Watson, følger de to hvert eneste spor på veien, forberedt på at løsningen ikke bare kan ryste dem, men også endre deres forhold til hverandre for alltid.
K2-pause
Forfatter Hans Olav Lahlum har hatt stor suksess med sine spennende historiske kriminalromaner om etterforskerparet K2 og Patricia. Når han nå har tatt en pause fra sine faste følgesvenner, er det for å la oss stifte bekjentskap med en hovedperson og et miljø vi også gjerne møter igjen. I den frittstående Avklaringene tar Lahlum oss nærmere nåtiden og med på en forførende reise. Både hva angår krimhistorien og karakterenes sjelelige bevegelser.
Elegant grep
Boken er tilegnet to Olav-er, hvorav den ene er forfatteren Olav Duun. Lahlum har da også brukt flere av hans såkalte aforismer (læresetninger) som et virkningsfullt grep gjennom historien.
Vi er hele veien tett på den private etterforskningen, og den får underveis selskap av store og interessante spørsmål, som for eksempel: Hvor mye vet vi egentlig om dem rundt oss og deres fortid?
For, som hovedpersonen Vegard får erfare: mørke hemmeligheter kan skjule seg overalt.
I et skrin i et hjørneskap, eller nærmere oss enn det vi våger å tro…
Sarah Natasha Melbye
| Avklaringene | |||
| Bokmål | Ebok | 2019 | |
| Avklaringene | |||
| Bokmål | Heftet | 2020 | |
- Det startet vel egentlig med at jeg en gang rundt 2014 leste en mer enn 80 år gammel og fortsatt tankevekkende roman av Olav Duun. Ideen med en ung mann som måtte etterforske sin families historie for å oppklare omstendighetene rundt sin mors død engasjerte meg umiddelbart, men jeg måtte da selvsagt skrive fra en helt annen tid med helt andre karakterer og en helt annen handling.
Og din hovedkarakter er unge Vegard. Er det noe av Hans Olav Lahlum i ham?
- Det er litt av meg i Vegard, men ikke så mye. Han er en sånn litt annerledes og alvorlig ung student som jeg var på samme alder, med en tilgrensende interesse for idéhistorie. På sett og vis er vel han mer ensom enn jeg var: Jeg var på den alderen i et etablert kjæresteforhold og hadde flere venner å snakke med enn ham. Men han er mye mer praktisk anlagt enn jeg var, og har bedre nerver enn jeg hadde - delvis som følge av en mye bedre økonomi. Familiesituasjonen hans er også annerledes og forholdet til faren har ingen likheter med mitt.
Arvesynden er et tema i boken. Hva er det med det som fascinerer deg?
- Et stort, tankevekkende og tidvis skremmende tema med en flere tusen år lang historie. Moderne teknologi utvider vår kunnskap om betydningen av arv til nye høyder, men diskusjonen om arv og/eller miljø forblir likevel et sterkt omstridt tema. Arvesynden i gammel religiøs versjon har heldigvis vært på defensiven lenge, men den kommer frem i nye versjoner – og barn blir altfor ofte holdt ansvarlig for tidligere generasjoners feilsteg. Det er nå også blitt et stort tema i norsk innvandringsdebatt.
Hvilke utfordringer møtte du i arbeidet med boken?
- Det er fryktelig vanskelig å skrive om romantiske følelser og utvikling av dem, som jeg må gjøre i andre del av denne romanen. Det er veldig vanskelig å komme på noe originalt der, og samtidig veldig individuelt hvordan leserne oppfatter den slags. Romantiske følelser hører jo i en eller annen form ofte med i handlingen for en roman, men det virker samtidig som ethvert forsøk på skildring av dem utløser irritasjon hos minst halvparten av leserne. I verste fall skaper man irritasjon både hos de som kjenner seg godt igjen og de som slett ikke kjenner seg igjen.
Du åpner i etterordet for en oppfølger til Avklaringene. Var det hele tiden planen?
- Fra start tenkte jeg bare på denne som en frittstående roman, men karakterene engasjerte og som SV-er er jeg jo tilhenger av gjenbruk. Under siste del av skriveprosessen kom det gradvis sigende inn som en mulighet at en eller to av karakterene kunne bli med videre til en oppfølgerroman. Jeg har fortsatt ingen konkret plan for en oppfølgerroman og tror det tidligst vil bli i 2022 – men holder altså muligheten åpen.
Men det blir også mer K2 og Patricia?
- Jada. Jeg har skrevet starten for en ny roman der, som innebærer flere spennende nye elementer sammenlignet med de tidligere romanene. Ideen er foreløpig noe ufullstendig, men jeg håper og tror at den skal bli komplett i god tid før neste års bokhøst.
Av Sarah Natasha Melbye
Det kan skje noen svært få ganger i løpet av et menneskes liv. At man plutselig får en kort, uventet og dramatisk beskjed som man forstår at vil endre alt, men uten at man ennå aner hvordan livet vil bli etterpå. Det skjedde meg for første gang tirsdag 14. august 2012, nøyaktig klokken 23 om kvelden. Sjokkbeskjeden traff meg mens jeg satt alene hjemme i min lille studentleilighet på Majorstuen i Oslo. Jeg hadde vært på et introduksjonskurs på universitetet hele dagen, og var småsliten før kvelden startet. Humøret ble ikke bedre av at jeg fikk to telefoner, som begge viste seg å være fra påståelige telefonselgere. Fra rundt 22 satt jeg småfrustrert i sofaen og leste høstens første pensumkapitler. En time senere ringte telefonen for tredje gang – og igjen fra et nummer som ikke sto i kontaktlisten min.
«Jeg er Vegard, men klokken er 23. Hva er det nå da?» sa jeg idet jeg tok telefonen. Det ble stille i telefonen et sekund eller to. Så hørte jeg et lavt sukk. Jeg rakk så vidt å tenke at det var en kvinne, og at dette gjaldt noe mye mer alvorlig enn telefonsalg, før hun begynte å snakke. «Dette er vakthavende lege Elisabeth Andersen fra Hamar sykehus. Jeg beklager å måtte fortelle at din far er brakt hit med ambulanse, og er alvorlig skadet etter en trafikkulykke. Han ber deg komme hit med en gang.» Stemmen hennes var både seriøs og vennlig. Jeg klarte likevel ikke å tro på det den fortalte meg. «Dette må være en forveksling. Faren min bor i Oslo og har ingen forbindelse til Hamar», innvendte jeg. «Det er nok dessverre ingen forveksling. Han sa navnet og nummeret ditt på ulykkesstedet, det er meldinger både til og fra deg på mobiltelefonen hans, og du står oppført som eneste pårørende på et kort i lommeboken hans. Pasienten vår heter Harald Hansen og er født i 1966, er omtrent 1,85 høy og middels kraftig bygget, med mørkt hår og kort skjegg», fortsatte hun.
Alt sammen stemte. Det føltes uvirkelig. Jeg ventet å våkne hvert øyeblikk, men ble bare sittende der forvirret med telefonen. «Hva i all verden har skjedd? Hvor alvorlig skadet er han?» spurte jeg. «Han er blitt påkjørt på en skogsvei ved Tangen, knapt 30 kilometer sør for Hamar. Men hvem som kjørte, og nøyaktig hva som skjedde er det politiets oppgave å finne ut av.» Legen tidde noen få sekunder før hun svarte på hvor alvorlig det var. Det var akkurat lenge nok til at jeg forsto sannheten før hun sa den. «Skadene er dødelige, dessverre. Faren din kan i beste fall overleve et par timer til, og driver ut og inn av bevissthet. Han gjentok flere ganger at han måtte få fortalt deg noe svært viktig.»
Jeg avsluttet samtalen uten å si takk – og vaklet et øyeblikk på bena ved stuebordet. Så løp jeg.
