| Forfatter: | Sidonie Bonnec |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2026 |
| Antall sider: | 303 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Le fille au pair |
| Oversatt av: | Revold, Christina |
| ISBN/EAN: | 9788202886141 |
| Kategori: | Psykologisk krim |
Emmylou er 17 år og bor med familien i et høl av en by i Bretagne. Hun er helt knust fordi bestevenninnen Morgane akkurat har tatt livet av seg. Nå vil hun bare bort. Da en annen venninne foreslår at Emmylou skal dra til London som au pair, hun kjenner en familie, griper Emmylou sjansen.
Hun trenger ikke betale noe, bare krysse kanalen, gjøre litt husarbeid og lage litt mat til noen bortskjemte unger i en rik familie.
Da Emmylou kommer til området i et av Londons forsteder, åpner en enorm svart smijernsport seg langsomt og knirkende. Innenfor får hun øye på fem imponerende herskapshus med luksusbiler parkert utenfor. Men innenfor portene skjuler den mørkeste galskapen seg.
Søker en framtid
Emmylou ønsker å lære seg ordentlig engelsk og etter hvert studere journalistikk, så sjansen til å jobbe som au pair på anbefaling fra venninnen Virginie passer henne helt utmerket, det hele er så enkelt utenom au pair-byråene som krever både søknader og dokumentasjon. Emmylou blir godt mottatt hos familien White. De har to små gutter på 10 og 2 år, og Emmylou er fra seg av lykke over muligheten.
Elegant og lukket
Familien bor i et elegant, lukket villastrøk - Hidden Grove. Men etter hvert som dagene går, oppdager Emmylou at alle husene er helt like hverandre. Så godt som identiske. Og i tillegg til barnepass må hun gjøre grundig rent i alle rom. Så oppdager hun et slags alter, noen bedeskamler og et kors på veggen i et av rommene. Hun får ikke lov til å forlate huset eller dra inn til London. Og en kveld får familien besøk av noen venner som alle er kledd i svart. Har hun havnet hos en hemmelig sekt?
Utslitt
Etter hvert blir Emmylou plaget av gjentakende mareritt og mye migrene. Likevel fortsetter hun å gjøre pliktene sine, men kjenner seg mer og mer utslitt. Hun føler seg fanget hos familien og klager sin nød til en nabo som lover å hjelpe henne, men hun skjønner at hun må ta saken i egne hender. Hun utfordrer skjebnen og drar på oppdagelsesferd i nabolaget – det siste huset i Hidden Grove skal selges og står tomt.
Fryktelig galt
Hun sniker seg inn og oppdager ikke bare at alt er helt likt her også, helt ned til servise og bestikk. Hun finner også noe som minner om en sykeklinikk. Med mange babysenger. Men alt er tomt og forlatt. Hva er dette for et sted? Samtidig kjenner Emmylou på den økende trettheten, marerittene sitter liksom i kroppen, og Emmylou skjønner at noe er fryktelig galt hos den elegante, rike familien..
« En pulserende psykologisk thriller. » Paris Match
« Sidonie Bonnecs første roman er grøssende god. » Cosmopolitan
« Enestående effektiv thriller » Femme Actuelle
-Jeg var au pair da jeg var 22 år. Jeg er også fra Bretagne, og som Emmylou dro jeg på anbefaling fra en venn av en venn. Jeg havnet i en fullstendig dysfunksjonell familie, i en villa i Nord-London, forteller Sidonie Bonnec.
-Ektemannen, som var veldig manipulerende, hadde bestemt seg for å gjøre meg til sin elskerinne. Jeg hadde ikke noe forhold til noen av au pairene utenfor, jeg hadde ikke mulighet til å ringe etter hjelp.
I en verden som var uten mobiltelefoner og sosiale nettverk, var det nærmest umulig å be om hjelp, så Bonnec fant på en løgn:
-Jeg sa at jeg hadde kommet inn på en journalistskole, jeg annonserte det foran hele familien. Slik ble han tvunget til å la meg gå. Jeg klarte altså å komme meg ut, men jeg har lenge tenkt på det: Hva om jeg ikke hadde klart å flykte?
Sidonie Bonnec ble ikke utsatt for seksuelt overgrep, men hun var definitivt i risikosonen for det.
-Det jeg opplevde var en traumatisk hendelse. Jeg var heldig som ikke ble angrepet, at jeg slapp unna. Men det skapte likevel et traume som måtte bearbeides.
Slik ble ideen til krimromanen Au pair formet, og nå er Bonnec regnet som et av Frankrikes store stjerneskudd på krimhimmelen!
Sidonie Bonnec kommer til Krimfestivalen i Oslo 19 mars – der du som medlem i Krimklubben kan få møte henne!
Øynene mine venner seg ikke til mørket, det er svart, ugjennomtrengelig og rått. Jeg er blind, men lukten av noe gammelt henger igjen i luften, av treverk, urin, voks, stearinlys som har sluknet. Jeg smaker på stedet. Det føles uendelig og konturløst, enda jeg vet at jeg er innestengt. Jeg holder meg tett til veggene, jeg er redd for å falle, redd for avgrunnen. Fingrene er antennene mine, de leter seg fram, de springer, de er modigere enn meg. For i det øyeblikket vil jeg forsvinne, da vil jeg ikke lenger være meg, da er jeg beredt på å forsake alt, så fylt av redsel er jeg. Jeg skal godta alt, glemme alt jeg vet, alt jeg har sett, alt jeg har skjønt. Jeg skal være helt føyelig, en liten ting som kan brukes ved behov, en stakkars jente uten forbindelser, uten framtid. Mørket er en perfekt skjerm, der jeg kan avspille de siste månedenes vanvittige film, hjernen min knaker, den samler sammen minner, følelser, fornemmelser, tvil, så prosesserer den alt sammen fort, fort og spytter det ut igjen i opprørske biter. Jeg prøver å pusle dem sammen, jeg forstår ikke hvor jeg er. Jeg har vondt i hodet. Jeg vil bare sitte her, klemt opp mot veggen, krype sammen mot den iskalde betongen helt til de kommer og henter meg, trøster meg, jeg skal være snill, jeg lover, ta meg med tilbake til lyset. Jeg kan late som om alt går bra.
Selv om alt er endret, det vet jeg.
Jeg slipper veggen, går på oppdagelsesferd i rommet med små skritt, jeg er redd for å falle, for å skade meg, jeg er redd for å være redd. Det føles som om jeg tar kjempeskritt, og så har jeg bare beveget meg noen centimeter. Med ett streifer fingrene mine noe og begynner å skjelve. Det er en annens hud. Hud gjenkjenner selvfølgelig hud. Den er kjølig og myk. Et skrik som kommer dypt nede fra magen støtes ut av meg. Et rabiat, hest skrik. Huden beveger seg ikke.
