1979 (Innbundet)

Forfatter:

Line Gustad Fitzgerald (Oversetter)

 I 1979 bruker McDermid godt av sin egen erfaring som journalist på 70-tallet, og beskriver både miljøet og menneskene med innlevelse og nerve. Det er så du formelig hører lyden av skrivemaskiner og kjenner lukten av sigarettrøyk underveis i Allies spennende jakt på historien som skal gi henne det store gjennombruddet som nyhetsjournalist.

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2022
Antall sider: 368
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: 1979
Oversatt av: Fitzgerald, Line Gustad
ISBN/EAN: 9788202762254
Omtale 1979

Livsfarlig scoop  

I en mannsdominert avisredaksjon er en ung kvinne villig til å gå langt, for å bli tatt på alvor som nyhetsjournalist. Men noen er villige til å gå enda lenger, for å holde sannheten skjult for offentligheten.

Den unge journalisten Allie Burns befinner seg i midt begivenhetenes sentrum, da toget hun sitter på blir fanget av snøfonner som sperrer sporet. Da varmeanlegget slår seg av, deler konduktøren ut pledd til de kalde passasjerene og forklarer at de dessverre blir stående en stund, mens de venter på en brøytemaskin.

Kort tid senere dukker konduktøren opp igjen. Denne gangen har han ingen pledd med seg, i stedet roper han fortvilet at han trenger en lege eller en sykepleier.

 

En uvelkommen nyhetssak

Ved første øyekast tror Allie kvinnen som ligger på en av seteradene, med blod rennende nedover lårene, er utsatt for et brutalt overfall.

 

Men så ser hun den store kulen på magen, og forstår at det er noe helt annet som er i ferd med å skje.
Tjue minutter senere har kvinne født en sønn, der i togkupeen, med Allie som vitne.
Noe motvillig tar hun frem det lille kompaktkameraet hun alltid har med seg og tar noen bilder av den nybakte familien. Hun er tross alt journalist, og et barn født på et tog som står fast i det dårlige været er, enten hun liker det eller ikke, en nyhetssak.

Tatt på alvor
Problemet er bare at det er nettopp denne type saker Allie gjerne vil fri seg fra. For selv om hun skriver saken, og avisen hun jobber for er de eneste som har eksklusive bilder fra stedet, er ikke dette saken Allie har ventet på. Avisredaksjonen hun jobber i består for det meste av menn, og Allie ender gjerne opp med de typiske «mirakel-baby»-sakene. Det kollegaene kaller «kvinne-saker». Det er Allie lei av. Hun trenger den store nyhetssaken. Den som kan imponere gutteklubben hun jobber med. Saken som gjør at de må ta henne på alvor som journalist.

Den store saken
Da kollegaen Danny Sullivan kontakter henne og ønsker å dele informasjon han har kommet over, åpner det seg endelig en mulighet.
Danny har i ukevis i skjul jobbet med det han tror er en stor skattesvindel-skandale som involverer noen av Skottlands mest kjente forretningsmenn. Han har ikke fortalt noen andre om saken, men nå ønsker han Allies blikk på det han har funnet ut. Over et måltid indisk i kantinen innvier han Allie i planen han har lagt. Allie sier ja til å hjelpe Danny, og snart befinner de seg i en verden der hvitvasking, luksus-yachter og prominente forretningsmenn bare er noen av ingrediensene. Mange er villige til å gå langt for at sannheten skal holdes skjult. Men en er villig til å gå lenger for å få den frem i lyset.

 

Ny serie
Val McDermid er en av verdens mest populære krimforfattere, og har mottatt mange priser for sitt lange forfatterskap. 1979 er hennes 35. roman, men den første om journalisten Allie Burns, og også den første boken i en planlagt serie på fem bøker, der handlingen er lagt til hvert sitt tiår. I 1979 bruker McDermid godt av sin egen erfaring som journalist på 70-tallet, og beskriver både miljøet og menneskene med innlevelse og nerve. Det er så du formelig hører lyden av skrivemaskiner og kjenner lukten av sigarettrøyk underveis i Allies spennende jakt på historien som skal gi henne det store gjennombruddet som nyhetsjournalist.

En jakt som viser seg langt farligere enn Allie kan forutse.

Av Sarah Natasha Melbye

Til toppen

Andre utgaver

1979
Bokmål Ebok 2022

Flere bøker av Val McDermid:

Utdrag

Feite snøflak blåste i ansiktet på ham, kalde, våte kyss mot kinn og øyelokk. Sist de hadde hatt en sånn vinter, var han guttunge, og det eneste han kunne huske, var gleden – ake på kjelke ned den bratte bakken, kaste snøball på lekeplassen, stå på skøyter på innsjøen i parken. Nå var det en pest og en plage. Slaps og underkjølt regn gjorde kjøreturen til et mareritt. Enda verre var det å gå. Han hadde allerede ødelagt favorittskoene, og hver gang han tok av seg sokkene, var tærne rosa og rynkete som rosiner.

 Men det fantes visse fordeler. Ingen ville få vite at han hadde vært her. Om en time var fotsporene borte. Ingen var ute og gikk. For å holde natten ute og varmen inne var alle gardinene trukket ordentlig for. Barna var inne nå, og etter en hel dag i snøen hang alt yttertøyet til tørk fra stenger i taket eller på dampende tørkestativ. Alle andre krøp sammen foran tv-en. Det hadde falt nok snø i januar til at det ikke var nytt og spennende lenger. Til og med bussen han passerte i hovedgata, hadde vært tom, et spøkelsesskip i natten. Han hadde ikke sett andre enn et par standhaftige sjeler på vei til puben. Men i denne sidegata var det uhyggelig stille. Snøen kvelte motorduren fra de få bilene som trosset snøværet. Han følte seg som den eneste gjenlevende i verden.

Med hodet bøyd mot uværet holdt han på å gå rett forbi reisemålet. I siste øyeblikk bråsnudde han og gikk inn i opp gangen. Han trakk pusten og børstet snøen ut av øyenbrynene.

Han gikk opp trappen mens han øvde på det han hadde planlagt hele dagen. Foran ham lå en vei som ikke førte noe sted. Det var kanskje sent å tenke på framtiden, men bedre sent enn aldri. Og han hadde funnet en utvei. Kanskje mer enn én.

Det ville ikke bli lett. Kanskje det var lettere sagt enn gjort. Men han fortjente bedre. Og i kveld var det på tide med et oppgjør.

Til toppen